Lørdag 5/5 2018 kl. 07.30 dro jeg ut på min andre Brevet i år – solo. Denne gangen var det en 300 km Brevet med helt ny løype jeg skulle begi meg ut på. Løypen hadde jeg fått jobben av arrangøren, Jens Glad Balchen, å designe selv, så da ble den total 310 km og med litt over 3700 høydemeter.

Jeg var ganske godt kjent med løypen fra før, men hadde kun syklet den etappevis i forbindelse med treninger. Derfor visste jeg at jeg ville få en del utfordringer underveis, sykle gjennom flotte omgivelser og dersom dagen min var god ville det i tillegg bli en god opplevelse.

Veldig lave temperaturer oppe i høydene(lavere enn forespeilet), en kropp som ikke helt spilte på lag denne dagen og tekniske problemer gjorde sitt til at turen både føltes tyngre og tok mye lenger tid enn planlagt. Total tid ble derfor 15:24:31 mens tid i bevegelse ble 11:45:44.

Link til sidens innhold
1. Etappe: Sverd i fjell – Sinnes
2. Etappe: Sinnes – Moi
3. Etappe: Moi – Egersund
4. Etappe: Egersund – Undheim
5. Etappe: Undheim – Sverd i fjell
Sykkel data: Via Garmin

1. Etappe: Sverd i fjell – Sinnes – (Se film fra Sinnes)
(Distanse Sverd i fjell-Sinnes: 95,4 km – Totalt på Sinnes: 95,4 km – Gjenstår: 214,8 km)
Flere dager i forkant hadde jeg «syklet turen» i tankene, og nærmest kjent på kroppen hvordan det ville føles når jeg jobbet med tiltenkt intensitet. Hadde en god følelse, og så veldig frem til turen. Værmeldingen viste at jeg ville få vinden mot meg helt frem til Hauge i Dalane (ca. 195 km), men vindstyrken skulle samtidig være så svak, at det ikke ville ha noen betydning.

Klar for solo tur på 300 km for å teste ut ny løype.

Da jeg la meg kvelden før turen kjente jeg på kroppen at jeg nok ville komme til å slite med plagene mine på turen. Jeg greide å få meg 4-5 timer med urolig søvn, noe jeg greier meg fint med dersom kroppen er litt samarbeidsvillig.

Ved Sverd i fjell (se film fra Sverd i fjell) kjentes det ut som om at varslingen om veldig lite vind skulle holde mål. Jeg hadde ikke syklet annet enn en kilometer eller to, før jeg kjente at det ikke kunne stemme. Og slik forholdt det seg helt frem til Hauge i Dalane, altså hele 195 km med motvind som kjentes. Helt utrolig, for løypen var nærmest en rundløype, slik at vinden skiftet retning når løypen gjorde det.

Det ble derfor jobbet godt hele veien til første kontrollpost, som var Sinnes. Veien dit gikk over Søredalen og Seldalsbakken. Det ga noen flere høydemeter enn tidligere løype rundt Figgjo og Ålgård, med var til gjengjeld et par kilometer kortere.

Skyene henger tungt i fjellet. Snart sykler jeg i dem. Kaldt og bløtt skulle det bli.

Inn over fjellene hang skyene tungt. Kunne se ut som jeg skulle komme til å måtte sykle i dem, når jeg senere kom til Hunnedalen og skulle over turens høyeste punkt, Gravassryggen på over 700 m.o.h. Og slik ble det. Jo lenger jeg kom opp i høyden jo nærmere kom skyene og tåken, og temperaturen sank til et ganske ubehagelig nivå (se film fra Hunnedalen).

Fra Hunnedalen til Sinnes syklet jeg i klam yr med kun 2 graders varme. Jeg var ikke kledd for så lave temperaturer og så samtidig være gjennomvåt. Hadde riktig nok regnfrakke med meg og som jeg nå anvendte, men jeg gir mye varme fra meg og svette mye, så våt og kald ble jeg uansett.

(Tilbake til toppen av siden)

2. Etappe: Sinnes – Moi – (Se film fra Moi)
(Distanse Sinnes-Moi: 69,2 km – Totalt på Moi: 164,6 km – Gjenstår: 145,6 km)
Samtlige innlagte stopp i etappene er kontrollposter, så derfor ble det til stopp på Sinnes. Jeg var så utrolig kald at jeg skalv, og de som har syklet med meg tidligere, og som har sett meg begynne å fryse, vet at jeg sliter med å få varmen i meg når først kulden har gjort sitt inntog. Jeg fikk tatt det obligatoriske bildet og sendt til Jens, arrangøren, og kom inn i varmen for å få meg noe varmt å drikke.

Litt sykkeldata fra Sverd i fjell til Sinnes via Søredalen og Seldalsbakken.

Fikk i meg varm kakao, kaffe, brus. Mat hadde jeg nok av enda. Til tross for varme drikke og at det var varmere innendørs, frøs jeg fortsatt. Jeg tok av regnfrakken og jakken og håpet varmen i rommet da ville gjøre meg litt «heit», men nei. Jeg fortsatte å skjelve som en våt hund. Ca. 35 minutter hadde gått, og jeg måtte videre. Fylte på flaskene og måtte virkelig samle meg for å komme igang.

Utendørs igjen. Kunne knapp sette flaskene i holder pga skjelvingen. Kom igang og satte kursen mot Tonstad. Det føltes helt jævlig, og sykkelen skjalv så voldsomt at jeg måtte holde veldig lav hastighet for å holde noenlunde stø kurs. Likevel så jeg forbikjørende biler trekke laaangt over i den andre kjørebane idet de passerte meg.

Tonstad ligger ca. 400 m lavere enn Sinnes, så jeg krysset fingre for at nedstigningen til lavere høyder og høyere temperaturer kunne gå fortere enn fort. Etterhvert som jeg reduserte avstanden til Tonstad økte temperaturen og skjelvingen ga seg. Nede i Tonstad følte jeg meg som værende i Syden. Her var det hele 9 pluss grader, og det var helt fantastisk.

Kort stopp for å få av meg regnfrakken før ny oppstigning mot Bjørnstad.

Her stoppet jeg et par minutter for å få av meg regnfrakken, da jeg jo hadde fått varmen igjen. Nå måtte jeg ut av Tonstad igjen og videre opp mot Bjørnestad, og da måtte en bakke med 2,5 km med 10% stigning først forseres.

Bakker er ikke tyngre enn man gjør det til selv. Jeg hadde lett giring og tilpasset intensiteten og kom meg opp uten store anstrengelser. Veien jeg nå syklet på er veien mot Helleland. Jeg skulle ikke helt dit, men svinge av til venstre ved Bjørnestad og over enda en liten fjelltopp, før det bar nedover mot Rusland, Eik og Moi, kontrollpost nr. 2.

Fra Bjørnestad til Moi tok det ikke lang tid. Oppoverbakke til å starte med, men så går det ellers jevnt nedover mot Moi, kun avbrutt av mindre korte bakker. Jeg presset litt på i pedalene, selvom kroppen helst ikke ville. Jeg hadde lyst sette meg ned på bensinstasjonen, kontrollposten, og få meg litt kaffe og noe å bite i. Med det i vente gjorde det ingenting å kjøre på litt.

(Tilbake til toppen av siden)

3. Etappe: Moi – Egersund – (Se film fra Egersund)
(Distanse Moi-Egersund: 60,2 km – Totalt i Egersund: 224,8 km – Gjenstår: 85,4 km)
På Moi hadde jeg bestemt meg å ta en liten matpause og gi meg tid til oppdatering på Facebook. Har tid til slikt når så mange har lyst å følge med. Brukte her ca. 35 minutter.

Kort avstand fra Moi, på vei mot Hauge i Dalane måtte jeg over litt fjell, og på vei opp i den lange og bratte bakken ble jeg flere ganger vist «tommelen opp» av folk som passerte meg. Veldig kjekt.

Utsikt fra Gursli i Lund kommune mot Moi. Nå videre mot Hauge i Dalane.

Plagene mine fra før start var nå så voldsomme, når jeg måtte jobbe tungt, at jeg slet med å distansere meg mentalt fra dem. Den gode rytmen jeg har i bakkene måtte jeg flere ganger bryte på vei til toppen. Oppstigningen føltes derfor mye tyngre enn den normalt ville gjort. Da motiverte det veldig med de positive hilsener fra de som passerte meg.

Et selfie i bakkene ved Gursli i Lund kommune på vei mot Hauge i Dalane.

Turen over fjellet mellom Moi og Hauge i Dalane er virkelig en fantastisk strekning med masse av flotte omgivelser og kupert terreng. Veiene er veldig smale og ikke egnet for lastebiltransport, og trafikken ellers er ganske begrenset. Rett etter Mydland gikk turen gjennom en kort og gammel tunnel, og på vei opp til den så det ut som jeg var på vei inn gjennom en port til en annen verden. Det må oppleves, og kan ikke gjengis på bilder som dette, dessverre.

Tunnelen på Mydland. Klar til å gå «under jorden» nå.

På vei mot Hauge i Dalene så jeg at GPS-en min (Garmin 1000) snart ville være tom for strøm. Måtte prøve å skaffe meg en lader når jeg kom frem til Hauge i Dalane, og så få strøm på «dyret». Selvsagt kunne jeg syklet turen videre uten GPS, da jeg jo selv hadde designet løypen, men det er alltid sykt irriterende å mangle deler av sine sykkeldata – og så spesielt fra en tur som denne.

På YX bensinstasjonen, på veien ut av Hauge i Dalane mot Egersund stoppet jeg opp. Her fikk jeg kjøpt lader, og jeg satte igang med en gang. Det tok jammen sin tid før det var tilstrekkelig med strøm til resten av turen. Hele 1,5 timer varte oppholdet. Jeg anvendte tiden fornuftig og fikk i meg litt mat og drikke. Hadde ellers plenty med gode riskaker, etter Boasson Hagen oppskriften, og plenty med SPIZ drikke med, men alltid godt med nye smaker underveis.

Måtte lade GPS som tok evigheter. Litt mat og kaffe for å fordrive tiden.

Mens jeg ventet frøs jeg igjen. Klærne var jo våte av svette, døren inn til bensinstasjonen sto åpen hele tiden og temperaturen var lav. Til slutt spurte jeg damen i kassen om jeg kunne få varme meg ved en av pizzaovnene hennes. Hun kom på en bedre idé og fyrte opp varmepumpen ute på kjøkkenet og satte frem en stol til meg, så der kunne jeg sitte under en 26 grader varm luftstrøm og tørke litt opp og varme meg litt. Fantastisk snill dame :).

Snill dame på YX-stasjonen rigget til under varmepumpen så jeg kunne tørke litt og få varmen i meg 🙂

Etter den lange pausen var det noe tungt å komme igang igjen, og 115 km til Sverd i fjell virket det plutselig ekstra tungt. Kroppen min var etterhvert ganske mør og plagene fra før start kjentes end mer. Heldigvis hadde jeg nå fått vinden i ryggen, og denne positive opplevelsen det var, gjorde at jeg fikk til å presse meg skikkelig igang, og innen lenge gikk det unna som bare det. Det gikk raskere enn forventet å komme til Egersund, turen 3. kontrollpost.

(Tilbake til toppen av siden)

4. Etappe: Egersund – Undheim – (Se film fra Undheim)
(Distanse Egersund-Undheim: 46,5 km – Totalt på Undheim: 271,3 km – Gjenstår: 38,9 km)
Fra Egersund gikk turen videre til turen 4. kontrollpost; Undheim. Turen dit skulle gå via «Pyreneene», opp forbi Brusandli. Strekket dit fra Egersund er ganske kupert, så en del bakker skulle fortsatt forseres. Det var nå blitt kveld, og solen hadde begynt å «legge seg» og forsvinne bak horisonten. Det var fantastisk vakkert, og jeg måtte da også ta et par bilder mens jeg syklet langs kysten mot Brusand.

Flott utsikt fra sommerhusområdet ved Kalvshagen på vei mot Ogna.

Ved Brusand Blir det plutselig nærmest pannekakeflatt, som er typisk for Jæren langs kysten. Igjen måtte jeg stoppe opp og bare nyte utsikten. Mobilen ble igjen funnet frem, og knips, så var enda et bilde i boks.

Flott kveldsmotiv ved Brusand.

Etter å ha svinget fra rv44 og satt kursen mot «Pyreneene» måtte jeg ta et kort stopp hvor bakkene begynte. Plagene mine fra før start var nå så voldsomme at jeg var nødt til å jobbe litt med meg selv, og overbevise meg om at det ikke var langt igjen, og at det skulle gå bra.

Siste bakken i «Pyreneene» og turens siste bilde.

Etter noen minutter var opp på sykkelen igjen og kilometer etter kilometer ble langsomt spist opp på veien mot toppen av «Pyreneene» samt Undheim og Sverd i fjell. Oppstemt av likevel å fortsette og ikke ringe etter transport ga ekstra krefter. Turen ned til Undheim gikk greit og fort, og nå kunne jeg endelig gå igang med siste etappe.

(Tilbake til toppen av siden)

5. Etappe: Undheim – Sverd i fjell – (Se film fra Ålgård)
(Distanse Undheim-Sverd i fjell: 38,9 km – Totalt ved Sverd i fjell: 310,2 km – Gjenstår: 0 km)
Endelig fremme ved Undheim, og nå var det kun knapp 40 km igjen. Peace of cake. Det var oppløftende og motiverende. Jeg hadde underveis informert arrangøren Jens Glad Balchen om tilstanden min. Han og jeg er gode venner og har syklet en del i lag. Han også har deltatt i RAAM og er eneste norske representant som har gjennomført rittet som solo rytter. Imponerende.

Jens visste når jeg var på Undheim via bildene jeg sendte han som dokumentasjon på turen. Han kunne dermed ane når jeg ville ankomme Sverd i fjell. Snill som han er tenkte han, at om noen kunne trenge en cola etter denne turen, ja, så var det han Johnny. Dermed bestemte han seg for å kjøre til Sverd i fjell for å motta meg når jeg ankom. Jeg visste intet om planene hans, så dette skulle bli dagens store og positive overraskelse.

Tanken om jeg snart var ferdig, hadde vinden i ryggen og det var relativ flatt helt til Sverd i fjell, tente meg fullstendig. Jeg gravde veldig dypt, stengte av for kroppens signaler og kjørte på. Hadde meg likevel noen få mikrostopp underveis for å roe kroppen, før jeg satte igang igjen. I Sandnes hadde jeg et lenger stopp for å gå på toalettet og få meg noe å drikke. Opp på hesten igjen og nå enda mer intenst mot Sverd i fjell.

På vei mot Madlaveien, som går langs Møllebukten til Sverd i fjell, syklet jeg på sykkelstien. Var helt alene så hadde god fart og da jeg skulle krysse en av veiene for å komme videre på sykkelstien måtte jeg bremse opp for en kryssende bil. Bilisten var av den snille sorten, så han holdt tilbake for meg, og snart var jeg opp i hastighet igjen og full fart frem.

Få minutter etter var jeg ved målet; Sverd i fjell, og hvem sto der og tok imot meg, jo det gjorde godeste Jens med et stort smil. Det viste seg at det var han som hadde holdt igjen for meg i krysset, og han var noe overrasket over at jeg allerede var fremme.

Følte nesten det var jul igjen, da han fisket frem colaen og spurte om jeg hadde lyst. Den gled ned på få strakser og gjorde godt.

Dette var en lang beretning om en minst like lang tur, som både var krevende, spennende og imponerende med vakre omgivelser.
Tusen, tusen takk til alle dere som fulgte meg underveis og kom med oppmuntrende hilsener til meg. Helt fantastisk.

NEVER GIVE UP – KEEP ON ROLLING

(Tilbake til toppen av siden)