Fakta:
Rute: Norge, Danmark, Tyskland, Østerrike, Slovenia, Kroatia, Bosnia, Kroatia (igjen), Montenegro, Albania og Kosovo.
Distanse: 3346 km på 21 sykkeldager og 2 dager ufrivillig stopp i Danmark pga. tekniske problemer.
Norge-Kosovo:
Vinteren 2012 jobbet jeg blant annet som spinninginstruktør på daværende FRISK Helse og Sportsenter på Ålgård. På timene mine deltok ofte Ibrahim Shabi, og etter hvert lærte vi hverandre å kjenne. Ibrahim syklet mye – spesielt lange drøye ture. En dag sa han til meg at han hadde en vill ide om å sykle til hjemstedet sitt, Peja i Kosovo. Det lød utrolig spennende, og jeg husker jeg tenkte, bare det var meg.
Ut på våren spurte så Ibrahim om jeg hadde lyst å være med på turen til hjemlandet hans. Svaret var et kontant ja takk. Planen ble da å dra i starten av juli. I mellomtiden var Ibrahims kone, Astrid, og min kjæreste, May-Brit, blitt enige om, at May-Brit skulle komme til Ulcinj i Montenegro hvor Astrid og Ibrahim har en leilighet. Ibrahim og jeg skulle etter planen allerede være i Ulcinj når damene kom dit. Da kunne vi ha oss et par dager der, før May-Brit igjen måtte reise hjem og Ibrahim og jeg dra videre mot Kosovo. Slik ble det ikke …
Tiden gikk plutselig fort. Ruten vi skulle sykle var ikke planlagt. Vi visste hvilke land vi skulle gjennom, men det var også alt. Jeg begynte å planlegge rute med min Garmin-gps, og i løpet av noen uker var det så å si på plass. Det skulle senere vise seg at jeg slettet rutene. Grunnen var at Ibrahim likte å dra på tur og ta de overraskelser som måtte komme, så da tenkte jeg at uten gps-filer ville det bli nok av overraskelser og eventyr. Det ble det også. Dagens løype måtte planlegges kvelden før eller samme morgen som den skulle sykles, og daglige etapper var planlagt å være rundt 200 km eller mer.
Utstyr i form av sykkelvesker, -henger etc. ble kjøpt inn. Også verktøy og en god del reservedeler. Just in case. Vi begynte etter hvert å ha skaffet oss det vi trengte, og plutselig var dagen der. Natt til 11/7 kl. 01 syklet vi fra Fiskebekk og det skulle vise seg vi ikke kom tilbake før 6/8.
Tilbake til toppen
Norge
Turen til Kristiansand var for meg den hardeste etappen. For det første var det et skikkelig dårlig vær med mye vind og regn som sto ned i stenger. Planen var at vi skulle sykle på E39 fram til Søgne, og at jeg skulle sykle med hengeren fram til Flekkefjord. Ved Moi, ca. 75 km fra Ålgård, hadde vi vår første stopp. Vi var våte, det var kjølig, og jeg måtte ta mine første smertestillende på turen. Ibrahim fortalte i etterkant at han da lurte på hvordan dette skulle gå, når jeg allerede sleit med smertene så tidlig på turen.
Ca. 15 km før Flekkefjord mistet jeg en skrue på bagasjebrettet slik at brette vippet bakover. Utrolig nok greide vi å finne denne lille, men veldig viktige skruen igjen slik at ferden kunne fortsette.
Etterhvert viste det seg at det kanskje ikke gikk helt så fort som beregnet. Det endte med at vi sør for Lyngdal måtte skru tempoet opp drastisk. Det ble harde drag hvor vi byttet på å ha hengeren ca. 20 min. om gangen. Den som kjørte med hengeren kjørte forrest for å kunne bestemme farten. Jeg kjørte hardt når jeg lå framme. Var nødt for å rekke Danmarks-båten.
Ca. 20 min. før avgang var vi framme. Hardkjøret hadde hjulpet, men det gjorde også at jeg den kommende uken slet veldig med sterke smerter i kneene. Var på et tidspunkt redd det kunne bety stopp for mitt vedkommende. Men staheten min, og Ibrahim som tok ekstra økter med hengeren bak de neste dager gjorde jeg kom meg igjen. Og bra var det 🙂
Tilbake til toppen
Danmark
Vår første overnatting hadde vi i Tversted i Danmark, hos med fetter, Kim og hans kone Hannelin. Veldig kjekt med godt selskap og husly. Dagen etter bar turen mot Glesborg, hvor vi skulle overnatte hos foreldrene mine.
Turen fra Tversted mot Ålborg viste seg å bli tung. For det første slet jeg veldig med smerter i høyre kne etter den harde og tunge turen til Kristiansand. Dernest var det den beryktede vinden som vi hadde rett mot oss hele veien. Flatt var det jo, og derfor ikke noe læ for vinden, så der fikk vi lov å jobbe. På veien til Ålborg punkterte Ibrahim ikke mindre enn to ganger. På bakhjulet hver gang. Andre gangen måtte vi også byttet dekket hans. Litt av en start på turen :).
Framme i Ålborg så vi kjempe mørke skyer på himmelen og lyn og torden. Heldigvis slapp vi unna med litt småregn av og til.
Fra Ålborg gikk veien videre over Jylland ned til Hadsund hvor vi hadde oss en god pause ved fjorden og en mindre fotoseanse. Videre derfra gikk turen utenom Randers og ned til ferjeovergangen ved Udbyhøj, så vi kom os over til Djursland. Derfra tok vi dessverre ikke korteste veien til Glesborg. Det kostet oss noen km ekstra på setet. Ja ja, det er jo bare småtterier, det ;).
Å sykle om Glesborg ga oss en omvei på ca. 120 km, men hva betyr vel det når man likevel skal sykle gjennom størsteparten av Europa. I Glesborg ble vi tatt godt imot av både mine foreldre mine og min søster, Pia og hennes datter, Stine. Der sto de alle og viftet med danske flagg og ønsket oss velkommen :). Vi ble sørget godt for og fikk os et par saftige danske hakkebøffer til middag. Energilagrene skulle fylles, og det ble de :).
Fra Glesborg gikk turen videre til Kolding, hvor vi skulle overnatte hos Gitte. Neste formiddag bar det videre. Dessverre gikk det litt for fort på et tidspunkt. Ca. 40 km ute i løypen føyk Ibrahim av veien med både sykkel og henger. Vi hadde hatt for mye fart på, hengeren kom i ubalanse og da var det gjort. Ingen personskade, men havarert forhjul. Da dette skjedde en lørdag, etter butikkenes stengetid kunne vi ikke få tak i nytt forhjul til Ibrahim. Gode råd var nå dyre. Gitte ble vår redning – igjen. Vi ble hentet og fikk være hos henne helgen over. Mandag midt på dagen var vi på farten igjen. Tyskland neste.
Tilbake til toppen
Tyskland
Ned gjennom Nord-Tyskland var vi fulgt av det ene uhell etter det andre. Den ene punktering etter den anden, bytting av dekk og hjuleiker på min sykkel som røyk. Det resulterte jo i en del forsinkelse, og i tillegg til at dagsetappene ikke ble så lange som planlagt så det mer og mer umulig ut å rekke fram til Ulcinj til planlagt tid.
22/7 fikk vi besøk av Gitte fra Kolding. Hun hadde fulgt oss på Facebook og sett vi hadde hatt en del uhell underveis. Hun hadde noen feriedager til gode og spurte om vil ville ha hennes selskap i noen dager. Vi takket ja, og Gitte kjørte så med både sykkelvesker og –henger i bilen sin. Det gjorde godtJ. Hun skulle følge oss til Senj i Kroatia, hvor hun 28/7 om formiddagen igjen ville dra til Danmark. Sykkelhengeren ville hun ta med seg. Vi trengte den ikke, for teltet hadde vi ikke lenger bruk for. Jeg greide ikke å ligge på det harde underlag med mine betente skuldrer og den dårlige nakken min, og i tillegg var bolten som hengeren hang tilkoplet på sykkelen med begynt å bøye seg. Ikke lett å vite om den ville holde resten av turen.
Videre ned gjennom Tyskland gikk det. I både fint og dårlig vær. Gitte fungerte som stifinner for oss, ved at hun kjørte i forveien og fant overnattingssteder for oss. Det gjorde tingene lettere for oss.
Tilbake til toppen
Østerrike
Fra Tyskland syklet vi inn i Østerrike. Vi kjente etterhvert vi var noe lenger sørpå enn Ålgård. Det var blitt varmere i været. Herlig. I Østerrike hadde vi oss en overnatting ved Zell Am See. Gitte og Ibrahim overnattet på campingplassen mens jeg overnattet på et mindre hostel litt oppe på fjellet. Fantastisk utsikt derfra. Dagen etter gikk turen mot Slovenia. På veien dit skulle vi med både syklene vår og Gitte sin bil med tog gjennom et fjell. Det gjelder jo om å krype over hvor gjerdet er lavest :). Vi steg om bord på toget i Böckstein og var på veien igjen 20 minutter senere.
Ut på ettermiddagen, etter ca. 150 km, hadde vi oss en kraftig lunsj. Vi ”bunkret opp” lagrene vår til siste biten til Slovenia. Planen var å sykle 40-50 km inn i Slovenia og så overnatte. Det skulle vise seg ikke å bli aktuelt. Ca. 10 km etter oppstart fra lunsjen viste deg seg at for å komme til grenseovergangen mellom Østerrike og Slovenia måtte vi høyt til værs – altså ut å sykle i bakker. Vi kom fram til et skilt som viste 3,5 km med 18% helning i snitt!!
Opp til toppen og til grenseovergangen kom vi. Jammen hvor var jeg sliten. Har aldri følt det så hardt å sykle i bakke før. Dersom visning i programmet Garmin Training stemmer, var største stigning på hele 31%. Sådan.
Vi fant oss et sted å overnatte i Podkoren ved foten av fjellet på Slovenia siden. Etappen ble av helt naturlige årsaker kortet ned 🙂
Tilbake til toppen
Slovenia
Neste dag gikk det fra Podkoren, til fjells og nord i Slovenia Postojna i lavlandet lenger sør. Etter hvert som vi kom lenger sør og ned i lavlandet kjente vi hvordan temperaturen gradvis steg. Kjentes godt med varme på kroppen. På veien til Postojna syklet vi i rolig fart meste av dagen. Hen mot sen ettermiddag, på vei opp et lite fjell, begynte jeg å øke intensiteten og farten. Helningen på fjellet ble gradvis mindre og mindre, og den siste snaue km før toppen var den på 1-2%. Der ga jeg full gass, og lå vi i over 40 km/t opp til toppen. Dæven hvor et kick det ga å kjenne både puls og kropp jobbe så hard. Både Ibrahim og jeg var helt høye etterpå, og vi bare lo så det jomet mellom trærne rundt ossJ. Derfra rullet vi happy og tilfreds med oss selv videre til Posojna, hvor Gitte hadde bestilt rom til oss.
Fra Postojna gikk turen til Kroatia. Målet var Senj ved kysten av Adriaterhavet.
Tilbake til toppen
Kroatia
I Kroatia var det varmt. Skikkelig varmt. Denne dagen registrerte vi høyeste temperatur på turen – hele 44 grader. Nå kjørte vi målrettet mot kysten og Adriaterhavet. Selv før vi kunne se sjøen kjente vi forandringer i luften, og da vi endelig kunne skimte havet langt ute i horisonten, stoppet vi opp og sto stille og rolig et øyeblikk for å la det synke inn. Tenk en gang, å ha syklet hele veien fra Ålgård og ned hit – det er jammen vilt og tangerer mot å være sykt 🙂
Ved kysten stoppet vi ved kystbyen Rijeka. Her fikk vi oss en svømmetur i det herlige, klare og varme vannet samt litt å spise. Vi hadde fortsatt noen timer å sykle foran oss.
Først etter mørkets frambrud fant vi overnattingsplass i utkanten av Senj. Det ble dusjing, vasking av sykkelklær i dusjen, på restaurant og spise middag og så i seng. Dessverre ble det igjen kun et par timer med søvn på meg. Mygg og plagene mine sørget for det.
Neste dag startet vi ikke før ved 12-tiden. Det var dagen hvor Gitte måtte takke for seg og dra hjem til DK. Med seg tok hun sykkeltralle med telt, ekstra verktøy etc., slik at Ibrahim og jeg nå hver hadde to sykkelvesker med mest nødvendige klær, reservedeler og verktøy.
Turen videre ned gjennom Kroatis, langs Adriaterhavet gikk smertefritt. Vi så vanvittig mye fin natur, fantastisk lekre innbydende strender og nød godt at det flotte, men veldig varme været vi hadde hele veien.
I og med vi hadde brukt mer tid på turen enn planlagt så lang var det tydelig av jeg ikke kunne komme til å treffe May-Brit i Ulcinj i Montenegro. Vi kunne likevel få til å treffes en enkelt dag om May-Brit dro til Cavtat, og vi traff henne der. Da ville vi ha et knapp døgn sammen før hun igjen måtte dra til Norge.
Dagen vi skulle treffe May-Brit i Cavtat syklet vi 207 km. Det var ganske varmt, og jeg kjørte hardt når jeg lå framme; jo før vi kom til Cavtat, jo lenger tid kunne jeg være i lag med kjæresten min 🙂
Tilbake til toppen
FORTSETTELSE FØLGER
START BILDEKARUSELL VED Å ENKELT-KLIKKE PÅ ET AV BILDENE – (UNDER HVERT BILDE I KARUSELLEN FINNER DERE BESKRIVENDE TEKST)
Tilbake til toppen
johnnystausholm.net 