Tirsdag formiddag 15/5 2018 kom min gode venn Roar Fjeldheim, som også var min mentale trener under forberedelsene til RAAM 2017, for å hente meg. Vi skulle på en liten langtur på sykkel rundt i Lund og Egersund-, Lund- og Sokndal kommune. Løypen var 100 km og hadde litt over 1400 høydemeter, så den var krevende. Til tross for at Roar de siste to årene kun hadde syklet et par korte ture pga. skade og operasjoner hadde han likevel lyst utfordre og teste seg selv ved å bli med på turen.
Link til sidens innhold
INTRO
1. ETAPPE: BENS KAFÉ – MOI
2. ETAPPE: MOI – HAUGE I DALENE
3. ETAPPE: HAUGE I DALENE – BENS KAFÉ
BILDER: 1. ETAPPE
BILDER: 2. ETAPPE
BILDER: 3. ETAPPE
LØYPEN: RIDE WITH GPS
INTRO
Det skulle vise seg å bli en tøff oppgave for han, spesielt fordi han glemte det viktigste – nemlig å få i seg tilstrekkelig med mat og drikke. Ekstra problematisk skulle det bli underveis pga alt for lite næring, men han greide likevel å «komme seg opp fra kjelleren» og finne motivasjon og styrke til å gjennomføre med glans. Imponerende.
Erfaringen rikere, vedrørende mat og drikke, dro vi 5 dager senere ut på en 115 km tur, også godt med høydemeter, hvor vi i tillegg hadde litt fartslek. Denne gangen sørget Roar for å ha faste rutiner med spising og drikking under hele turen og hadde dermed et bra overskudd da vi var ferdige med turen. Helt kanon og etter boken.
Roar hadde et par dager i forkant sendt meg spørsmål om jeg hadde forslag til en løype som vil passe til en 3 timers sykkeltur til han. Jeg spurte tilbake om han hadde god tid, eller om han kun hadde akkurat 3 timer til rådighet. Han svarte tilbake at han egentlig hadde hele dagen fri og kunne gjøre hva han ville. Da satte jeg med en gang igang med å se for meg en potensiell løype med meg som sykkelfølge – uten engang å ha spurt om han ønsket selskapet mitt. Under turen fortalte Roar, at han faktisk hadde håpet på at jeg ville bli med, så det var to personer og en tanke.
Jeg visste at været ville bli helt super og med temperaturer over 20 grader, så da ønsket jeg å lage en løype i omgivelser som Roar høyst sannsynlig aldri hadde syklet i før. Jeg har tidligere tatt sykkelen i bilen min og kjørt utenbys for så å ta treningen min der, da jeg nettopp bruker opplevelser, inntrykk etc. som mitt «verktøy» til å drive meg med syklingen min, selv når jeg sliter mest. Turen jeg så for meg ville sikkert bli litt av en utfordring for Roar, da han så å si nesten ikke har sittet på sykkelen sin de siste par år. Da ville den tiltenkte løypen kunne være «verktøyet» hans, til å drive han om skal skulle slite litt underveis.
Utgangspunkt og slutt på turen ble derfor Bens Kafé ved Helleland som ligger i Egersund kommune. Turen skulle videre gå gjennom Lund- og Sokndal kommune. Fra Bens Kafé gikk turen til Eia, Eide, Moi, Hauge i Dalane via Mydland, Eia og Bens Kafé.
(Tilbake til toppen av siden)
1. ETAPPE: BENS KAFÉ – MOI
Jepsi pepsi, nå er vi endelig klare for å komme igang med turen. Roar fortalte at han hadde sommerfugler i magen gru-gledet seg til turen.
For å komme oss til Moi dro vi via Eia og Eide. Turens første par km ble derfor langs E39 til vi svingte inn på RV32 mot Eia. Derfra går det rett opp og topper etter ca. 6,5 km på ca. 240 m.o.h., en stigning på ca. 150 meter. Terrenget løypen går gjennom er så fantastisk flott, og denne dagen virket alt ekstra flott og vakker i høy sol, høye temperaturer og ikke minst veldig kjekt selskap. Vi hadde ikke noe hastverk, så vi bare cruiset inn mot Eia, og forserte de mange, men små bakkene stille og rolig.
Ved Eia kan man ta enten til høyre mot Hauge i Dalane, eller til venstre mot Eide. Vi skulle til Eide, så venstre ble det. Akkurat strekningen mellom Eia og Eide hadde jeg ikke heller selv syklet før, så jeg kjente ikke til terrenget. Umiddelbart etter vi svingte ble vi stoppet av en kar som satt vakt. Det var veiarbeid forute. Vi fikk en drøs med han og klarsignal om å fortsette med info om at vi ville bli nødt til å bære på sykkelen noen hundrede meter lenger fremme.
Ganske kort tid etter snakken med karen så vi at veien bare gikk rett til himmels. Vi ble begge ganske overrasket og måtte le litt, men kjapt fikk vi syklene i laveste giret og beveget oss langsomt men sikkert oppover. Bratteste stigning var på 15,2%. Vi hadde oss en kort pause i bakken, så vi kunne roe pulsen og nyte utsikten.
På toppen av bakken var veiarbeidet vi var blitt varslet om. Da var det av sykkelen og så ut i grøften å gå. Asfalten var nylagt og så varm, at hadde vi syklet på den ville dekkene helt sikkert hadde blitt ødelagt. Så turen de neste 3-400 meter foregikk til fots i en grøft med mye sorpe. Heldigvis greide jeg å unngå å sette føttene i sorpa, mens Roar ikke var helt så heldig. Da var det ikke annet å gjøre for han enn å få skyllet skoene da vi igjen kunne komme opp på veien igjen.
Det var fantastisk flott å sykle i terrenget til Eide. Vi ga oss god tid så vi kunne nyte naturen hele veien. Rett før ankomst til Eide måtte vi igjen stoppe opp. Denne gangen var det pga. rensking i buskaset langs veien, og en stor maskin sto midt i veien og sperret for all trafikk. De var snille som jobbet der, og i løpet av få minutter hadde de ryddet veien for små trær og grener og flytte maskinen, slik at vi kunne fortsette turen vår.
I Eide måtte vi ut på E39 for å komme oss til Moi. Tenker det var rundt 10 km vi syklet der. Det gikk fint, men det var jo litt av en forandring å komme fra en riksvei uten trafikk i det hele tatt, til en europavei med masse biler og tungtransport. Fremme på Moi fikk vi oss kaffe, is og litt mat før turen fortsatte videre mot Hauge i Dalane.
(Tilbake til toppen av siden)
2. ETAPPE: MOI – HAUGE I DALANE
Sugen etter å komme igang med 2. etappe hoppet vi opp på syklene og satte kursen ut av Moi mot Hauge i Dalane. Forinnen hadde jeg fortalt Roar om en lang og krevende bakke vi skulle forsere, så han var ganske spent på den kommende utfordringen.
Fremme ved bakken satte Roar igang og fant en god rytme. Det var ganske vindstille og varmt i bakken, og det ble tyngre etterhvert som stigningsgraden økte.
Roar «graver dypt» og går inn i seg selv for å fastholde rytmen sin opp av Gurslibakken.
Selv om vi var nær toppen av bakken bestemte vi oss for en kort pause her også. Pulsen var høy og det var nødvendig å prøve å få Roar til å spise litt men ganske ofte. Det var vanskelig, for helst ville han ikke spist noe som helst pga. stadig økende kvalme.
Turen opp Gurslibakken hadde tappet Roar ganske mye for krefter. For det første er løypen ganske utfordrende når man pga. skade og operasjon ikke har trent på leeeenge, som i Roar sitt tilfelle, og for det andre blir det ekstra tungt når mat- og drikkeinntak har vært for lite over tid. Nå var det vanskelig i det hele tatt å ta noe næringen i seg, så vi brukte litt ekstra tid på stoppene for å presse litt energi inn i kroppen.
Neste korte stopp hadde vi på Årsvoll i Sokndal. Nå slet Roar virkelig voldsomt. Vi tok oss tid til å finne roen, fikk og en god prat og langsom fikk han litt mat og drikke innenbords. Vi lagde et lite intervju med Roar mens han hadde tungt, for å vise at det ikke alltid er bare sol og glade dager når man er på tur. Dessverre ble lydkvaliteten noe dårlig, men lytter man ekstra godt etter er det mulig å få en sammenheng.
Herfra var det kun få meter opp til neste korte stopp i bakken, som var ved førstkommende kurve. Her fikk vi pulsen under kontroll, og Roar kan få seg litt mat og drikke. Etter å ha fått pusten og en liten drøs ble vi enige om å ta en tredje og siste pause nær toppen av bakken – nettopp for å sikre at pulsen ikke gikk i taket. Resten av veien ned mot Hauge i Dalane gikk relativ fort, da det her kun var små korte bakker og eller nedover hele veien.
PS:
Mye kunne tyde på at det i år kan bli huggormens år, for på veien mellom Moi og Hauge i Dalane så jeg 4 stk, 3 ihjel kjørte og en som hadde blitt overkjørt midt på kroppen og som fortsatt var i live. Jeg stoppet opp og fikk gjort ende på dens lidelser. Ikke kjekt.
(Tilbake til toppen av siden)
3. ETAPPE: HAUGE I DALANE – BENS KAFÉ
Fremme ved YX-stasjonen i Hauge i Dalane var Roar så å si helt tom for energi. Han stillet sykkelen fra seg slengte seg på ryggen på nærmeste plen. Jeg fikk en kort snakk med han og fikk handlet litt i butikken i håp om at han kunne greie å få litt mat og drikke i seg. På et tidspunkt trodde jeg det ville bli nødvendig å bestille transport til Bens Kafé, og nevnte det for Roar. Kommer ikke på tale, sa han. Og innen lenge fikk han presset litt mat og drikke i seg og vi gikk igang med turen siste 30 km.
Turen til Eia gikk veldig bra. Vi fant en god flyt, roet ned i bakkene og kjørte litt på på flaten. Ved Fossbruno, ca. 4 km fra Eia, fikk vi turen siste «hårnålesving», et stk., før nedstigningen til Helleland. Har et lite filmklipp derfra også.
Fremme ved Eia tok vi et lite stopp for å nyte utsikten og ta oss litt å drikke. Det var nå kveld og solen stod lavt, så det var et fantastisk flott lys ut over terrenget. Mens vi sto der og snakket kom en syklist i Sandnes Sykleklubb drakt mot oss og stoppet opp. Det viste seg å være Jone Ellingsen, kaptein på SSK sitt express lag. Han bor i området og var nettopp ferdig med sine 10 intervaller, som han sa. Han så uforskammet frisk ut etter en slik økt, men det er vel å forvente med en mann av hans kaliber :).
Vi ble enige om å slå følge til Helleland i rolig tempo, men det viste seg fort at rolig tempo for han var noe for høyt for oss. Så Roar og jeg ble enige om å melde fra til han at han bare skulle stikke og så ville vi disse etter, men før vi slapp han helt ville jeg gjerne ha bilde med han. Ingen slipper bekjentskap med kameraet mitt, ikke Jone heller. Kul som han er sa han straks ja, bildet ble tatt og vips, så var han vekk.
Resten av turen koste vi oss og så frem til å komme frem til Bens Kafé, og ganske snart var vi ved nedstigningen til Helleland, og her gikk det fort. Den siste km frem til Bens Kafé tilbakela vi med et bredt smil om munnen :).
Det hadde vært en lang tur, spesielt for Roar som var på sin første langtur på to år. Totalt brukte vi 7,5 timer, effektiv sykling rett i underkanten av 5 timer for å tilbakelegge de 100 km og mellom 1400-1500 høydemeter ifølge Garmin.
På turen lærte Roar en viktig ting, og det er å sørge for å ha faste spise- og drikkerutiner under hele turen. Det skal spises og drikkes med faste tidsintervaller slik at forskjellen mellom inntak og forbrenning ikke blir for stor og får innflytelse på yteevnen.
På en 115 km langtur 5 dager senere syklet Roar med sine nye faste spise- og drikkerutiner, og han hadde et bra overskudd både under og etter turen. Kjempe bra.
(Tilbake til toppen av siden)
BILDER FRA 1. ETAPPE:
BENS KAFÉ – MOI
(klikk på bilde for å se i stort format. Beskrivelse ses under bildet)
BILDER FRA 2. ETAPPE:
MOI – HAUGE I DALENE
(klikk på bilde for å se i stort format. Beskrivelse ses under bildet)
BILDER FRA 3. ETAPPE:
HAUGE I DALENE – BENS KAFÉ
(klikk på bilde for å se i stort format. Beskrivelse ses under bildet)
johnnystausholm.net 