4-5 timer inni rittet ble jeg så dårlig at jeg sammenlagt måtte være av sykkelen i ca. 1,5 timer før jeg var igang igjen. Ingen trodde da at målet mitt om å slå min tidligere 24 timers rekord lenger var realistisk, så nå gjaldt det bare om å bli på sykkelen og holde hjulene igang resten av de 24 timene. Ingen hadde trodd at jeg skulle komme skikkelig i drivet igjen, aller minst jeg selv, men summa summarum ble at jeg satte ny personlig rekord og til og med fikk en overraskende bra plassering under 24 Hour Virtual World Time Trial Championships.
LINK TIL SIDENS INNHOLD
INTRO:
Et par uker før min deltakelse i Race Across America 2017 var jeg og Frode Ueland, RAAM-teamets fotograf, i Borrego Springs for akklimatisering i ca. halvannen uke. Der syklet jeg blant annet på løypen som er filmet og anvendes under 24H vWTTC. Derfor var jeg plutselig i kjente omgivelser og følte meg litt hjemme da jeg ble gjort oppmerksom på at rittet skulle arrangeres virtuelt, og da var det ikke så mye å tenke over annet enn å melde seg på, og så bare se å komme i så god form som mulig til da.
Løypen og høydeprofilen til 24 Hour Virtual World Time Trial Championships.
Da dagen opprent var jeg absolutt ikke optimalt ladet til å skulle sitte å sykle et virtuelt VM i 24 timer. Jeg hadde siden fredag morgen kl. 06 kun sovet i knapp 2 timer, og den søvnen var «av og på søvn». Mye rygg- og nakkeplager hadde holdt meg våken. Det igjen resulterte i negative tanker rundt plagene og den kommende store utfordringen, noe som ikke gjorde det lettere å få sove.
For å få flyttet fokus fra negative til positive tanker fokuserte jeg blant annet på det gode teamet mitt, som jeg kom til å ha rundt meg hele døgnet. Jeg visste at fikk jeg for store problemer underveis, ville de gjøre alt de kunne for å bistå meg, slik at jeg kunne nå mine mål. Jeg hadde to mål, et hovedmål og et sekundært mål. Hovedmålet var å slå min personlige rekord på 663,8 km fra Xtreme Melfar24 i Danmark i 2016, og skulle noe hindre meg i det, ville det sekundære målet mitt være å holde meg på sykkelen helt til søndag kl. 18:00, og så fikk antall km bli som det ville bli. Med det i tankene var jeg tross mangelen på søvn var jeg likevel mental klar for å gi alt jeg hadde i meg, og mer til.
For å lage litt show ut av arrangementet hadde jeg gjort avtale med Ålgård Sport & Helsesenter (ÅSHS) om å få låne spinningsalen deres når rittet skulle kjøres fra lørdag 16/1 kl. 18:00 til søndag 17/1 kl. 18:00. Dermed kunne jeg invitere venner og bekjente til å komme å spinne en time eller mer sammen med meg gjennom døgnet. Flere hadde booket seg på spinning i forkant, og andre kom uanmeldt. Det ga meg ekstra energi til å holde maskineriet kjørende. På spinningsalens to storskjermer kunne alle se rundløypen jeg syklet på samt både min og mine konkurrenters bevegelse og plassering. I tillegg kunne alle se min dataene fra mine sykkelparameter underveis.
På sykkelen min hadde jeg montert et Infinity Bike Seat (IBS) sykkelsete av modellen E1XC. Det er karbon modellen som IBS som innen lenge får på markedet. Setet er helt utrolig bra for meg. Det, og skinn utgaven E1X, er de to eneste setene som jeg kan sykle med uten å få sår.
Dette er Infinity Bike Seat modell E1X. Setet jeg anvendte under 24H vWTTC 2021 var utgaven i ren karbon E1XC og er likevel mykt og behagelig å sitte på. Setet testes ut og er enda ikke kommet på markedet. Klikk på bildet for mer info.
Daglig leder hos Coop Extra Ålgård, Atle Oftedal, syns godt om arrangementet og støttet det med å sponse oss med nøtter, vaffel mix, frukt etc. slik at vi kunne tilby litt godsaker til alle som kom for å støtte oss underveis.
Ikke nok med det. Media, TV Vest og Gjesdalbuen, var å belyse det virtuelle 24 timers VM, første virtuelle VM i Norge og som for første gang skulle ha med en «norsk» deltaker. At min deltakelse så samtidig skulle arrangeres på Ålgård Sport & Helsesenter var ekstra kjekt.
Dagen før rittet kom fotograf Ivan Bråten og journalist Marthe Kindervaag fra TV Vest til ÅSHS dagen og gjorde et bra intervju i forkant (klikk her for å se). Innslaget ble fulgt opp med et kort nettintervju etter at endelig resultat forelå (klikk her for å se).
På selve rittdagen kom Eugen Hammer fra Gjesdalbuen og gjorde både intervju og filmopptak. Artikkel og opptak finner du på Facebook (klikk her for å se – for abonnenter).
TEAMET MITT:
Kjekt med gode venner. Fire av dem stilte opp og dannet teamet som skulle forsyne meg med mat og drikke samt støtte og oppmuntre meg når jeg kom inn i dårlige og tunge perioder. Slike perioder kommer opp til flere ganger i løpet av 24 timer. Med meg hadde jeg Tove Bye, kjæresten min May-Brit Kristiansen, Øivind Andreas Idland og Roar Fjeldheim.
Teamet hadde seg imellom selv funnet ut hvilke oppgaver hver enkelt skulle løse. Det blandet jeg meg ikke i. Noen lagde vafler, skar opp frukt og la frem peanøtter og rosiner, andre sørget for at jeg fikk planlagte type føde og mengde til avtalt tid. Øivind og Roar kom til å bli hos meg gjennom natten og skiftes til å ta timer på spinningsykkelen for å holde meg med selskap.
Roar fungerte som min mentale trener. Han var også min mentale trener under forberedelsene mine til RAAM 2017. Siden da har det utviklet seg til et godt vennskap, og på mange av sykkelturene våre sammen snakker vi ofte om det å holde fokus, oppleve, nyte, flytte fokus når vanskene hoper seg opp under ritt etc. Roar hadde også fått til oppgave å filme og dokumentere rittet underveis, slik som han gjorde da han var med meg i Jotunheimen i juli 2020, hvor jeg syklet Jotunheimen Super Randonnée.
I tillegg til hver sine enkeltes tildelte oppgaver kom alle teammedlemmene jevnlig innom til meg og kom med oppmuntrende ord, og latteren satt løs slik at fokus helt automatisk ble flyttet fra spenning og nervøsitet til mer ro og kontroll. Fett.
Jeg skulle komme til å få mye godt selskap allerede fra starten av rittet. Ikke mindre enn seks gode venner og bekjente var innom i tidsrommet fra kl. 18:00 til 22:30 for å sikre at jeg kom skikkelig igang. Olav Hareland var der fra kl. 18:00 til 20:00, Frode Vik fra kl. 20:00 til 21:00, Helge Olav Tverberg & Siv Monica Lunde fra kl. 19:00 – 21:00 og de tre islendingene Jon Thordarson, Valur Gunnarsson og Gunnar (husker ikke etternavn) fra kl. 20:00 til 22:30.
Da startskuddet gikk hadde jeg så mye adrenalin i kroppen at jeg bare for avgårde med noe for høy watt uten å kjenne noe som helst i benene. Jeg følte meg lett til bens, men så snart pulsen hadde landet litt igjen, og fornuften fikk tatt litt tak i meg, roet jeg ned. Likevel lå jeg de første 100 km noe høyere i watt planlagt, noe jeg fortsatte med helt til de tekniske problemene begynte å melde seg ca. et par timer senere.
Før start hadde Roar og jeg avtalt at Roar skulle gjøre et intervju for hver 100 km. Det gikk til og med til 300 km. Etter det mistet vi alle oversikten over hvor langt jeg hadde syklet. Det som hadde skjedd var at «plattformen» FulGaz skrudde seg av opp til flere ganger, og hver gang mistet vi all vår data. Det skjedde ikke kun for oss, men også for de andre 24 timers deltakerne. Heldigvis kunne arrangørene i etterkant rydde opp i sakene og få samlet total antall syklet km.
So far so good. Jeg hadde informert Roar om planene mine hva intensitet angår gjennom rittet. Han var hos meg et par ganger for å minne meg på, at jeg lå foran skjemaet. Jeg hadde planlagt å ligge i 3 forskjellige intensitetsnivåer gjennom rittet, hvor jeg begynner litt høyt de første 4-5 timene og så drosler ned et nivå de neste 10-15 timene og til slutt enda et lite hakk ned de siste timene av rittet.
Jeg følte meg sterkere og istand til å kunne klare mer enn jeg hadde lagt opp til i planen min. I og med at intensitetsplanen min var lagd med en sikkerhetsmargin, visste jeg at denne økningen ikke ville bli et problem for meg lenger ut i rittet. De første 100 km føltes dog litt jobbig med lå absolutt innenfor grensene mine.
100 km er tilbakelagt – Intensiteten har vært noe høyere enn planlagt. Det kjører godt, selv om det kjennes, men fortsetter en time eller to til med samme intensitet før jeg roer ned til neste trinn.
En stund etter å ha passert 100 km, husker ikke helt når, skrudde FulGaz seg av for første gang. Jeg ble helt satt ut et kort stykke tid. Det tok en liten stund før jeg var igang igjen. Den korte uønsket pausen, og usikkerheten den medførte, gjorde at «maskineriet» mitt stoppet opp litt og føltes veldig vanskelig å få igang igjen.
Jeg rettet fokus mot noen av tingene Roar og jeg har jobbet med, nemlig at det vi ikke kan gjøre noe med, ja det bryr vi oss ikke noe om. Etter enda en stund følte jeg at det lykkes meg å få nettopp ønsket fokus og få gang i benene igjen. Hendelsen hadde likevel hatt negativt inntrykk på meg, for plutselig begynte jeg å kjenne trøttheten sige på i ganske større grad enn før. Siden fredag morgen kl. 06 hadde jeg kun sovet lett i knapp 2 timer. Dvs. at da rittet startet kl. 18:00 lørdag, hadde jeg allerede vært våken i ca. 36 timer. Nå hadde jeg vært våken i litt over 40 timer, og jeg visste at jeg ikke skulle legge meg før jeg hadde vært våken i minst 60 timer. Da gikk det flere ganger gjennom hodet mitt: «Hei du, hold fokus, og gjør jobben din.»
Vel, et uhell kommer sjeldent alene. Plutselig begynte jeg å bli forferdelig kvalm og innen lenge var jeg nødt til å stoppe syklingen og fare ut på do for å kaste opp. Inn på sykkelen igjen og fortsette å trø. Innen lenge var det enda en tur på do for å kaste opp. Slik fortsatte det lenge. Årsaken til kvalmen og oppkast skyltes at jeg de siste døgnene ikke hadde kunne gå skikkelig på do. Magen var full og oppblåst, og når jeg fra start på rittet begynte å innta min planlagte flytende føde og væske var det etterhvert rett og slett ikke plass til det.
Fokus, fornuft etc. ble vanskelig å opprettholde. Plutselig, pga. all usikkerheten som problemene medførte, kjentes det ut som min mentale isolering av mine kroniske rygg- og nakke smerter ikke lenger holdt. Jeg kjente at ryggen og nakken begynne å protestere så voldsomt at jeg måtte redusere intensiteten til et minimum. Igjen gikk det gjennom hodet mitt, at det nå mer enn noen gang gjaldt om å holde fokus. Jeg ville ikke oppleve enda et nederlag. Dem hadde jeg hatt flere av på ritt og lange turer de siste tre årene.
Det var nå så sent på kvelden at det nå kun var teamet og jeg som var tilstede. Nå gjorde det ekstra godt med det gode teamet mitt. Det vil si, at Tove og May-Brit hadde dratt hjem for å sove og samle krefter til morgendagen, mens Roar og Øivind var igjen. De var rundt meg og passet på meg til den store gullmedaljen. Etter en lang stund med oppkast og veldig rolig sykling foreslo de at jeg skulle ta meg en dusj, få på meg rene klær og så legge meg i soveposen og få litt søvn. Vi ble enige om å droppe «Plan 1», som var å slå min personlige 24 timers rekord på 663,8 km og heller gå for «Plan 2». Plan 2 gikk ut på å holde meg på sykkelen til søndag kl. 18:00 og så bare la distanse være distanse. Som sagt så gjort. Jeg sto av sykkelen et sted mellom kl. 23 og 24 lørdag.
Det gjorde godt med en dusj og komme i rene klær. Jeg kom meg også i soveposen, men etter å ligget der i ca. 15-20 minutter var det opp igjen. Det var jo for pokker et VM jeg deltok i, og selv om jeg var ganske klar over at jeg slett ikke kunne måle meg med flere av de store kanonene, så var det viktig for meg å vite, at jeg hadde gitt alt jeg hadde i kroppen og hodet mitt. Det kunne jeg jo ikke, dersom jeg lå og slappet av i en sovepose.
Kort tid etter jeg var på sykkelen igjen, meldte behovet seg faktisk for å komme meg litt på do. Endelig lettet trykket i magen litt, og mat og drikke kunne igjen inntas. Det ga meg et mentalt løft, for nå så jeg lyset i tunnelen og intensiteten økte en del, men var fortsatt noe lavere enn planlagt.
200 km er tilbakelagt – Det har vært en tøff omgang etter 100 km passeringen. Mega sterke smerter og mye oppkast av flere omganger. Kom meg etterhvert på sykkelen igjen, men har nå endre målet mitt fra å sette ny personlig rekord til å bare å holde meg på sykkelen frem til kl. 18:00 søndag og la antall km bli som det blir.
Etter igjen å kunne innta mat og drikke hadde kroppen min endelig begynt å våkne opp igjen. Jeg kjente også at tankemønsteret mitt ble mer og mer positivt. Jeg greide igjen å stenge av for de verste plagene i ryggen og nakken og så nå for meg muligheter i stedenfor begrensninger. Det gjorde godt. Ekstra godt gjorde det også, at jeg kjente jeg kunne gi mer og mer trykk i pedalene, men fortsatt ikke helt på planlagt nivå.
Samtidig med at jeg nå hadde passert 300 km på litt over 11 timer til tross for oppkast etc. og 1,5 timer av sykkelen, visste jeg nå at jeg ville få syklet mer enn 600 km i løpet av de 24 timene. Kanskje jeg til og med kunne klare kvalifiseringskravet for å delta som solorytter i RAAM, verdens hardeste sykkel ritt? Kravet er på 400 miles, som tilsvarer 643,7 km. Det ble nå det nye målet mitt, enn så lenge.
Gjennom natten hadde Roar og Øivind skiftes til å sykle sammen med meg. Det var med til å få natten til å føles kortere og mindre tung. Samtaler og oppmuntringer gjorde mye lettere å holde rett fokus. Helt fantastisk.
300 km er tilbakelagt – Litt over 11 timer er brukt så langt. Derav har ca. 1,5 timer vært av sykkelen med etterfølgende roligere sykling. Kan det kanskje være mulig å nå kvalifiseringen for deltakelse til Race Across America som er på 400 miles som er 643,7 km? Mye rart som begynner å svirre i hodet mitt nå.
Kl. 05.30 kom kompisen min, Atilla Huddák for sykle sammen med meg i hele 3 timer. Det ga ekstra energi, og var en god start på dagen etter en lang natt.
15 timer har gått, og i de siste 3,5 timer, siden 300 km var tilbakelagt, har det bare gått mer og mer min vei. Jeg føler jeg blir sterkere og sterkere og intensiteten har økt. Jeg kjører nå med en intensitet som er høyere enn jeg hadde planlagt i forkant for nåværende tidspunkt.
Konkurrentene min har etterhvert begynt å drosle ned, mens jeg drosler opp. Det betyr at jeg på liveoppdateringen på skjermen ser at jeg passerer de fleste av dem. Det gir ekstra energi når det skjer. Det nye målet mitt om å klare RAAM kvalifiseringen føles mer og mer innenfor rekkevidde.
Ifølge FulGaz sin oppdeling av aldergrupper, som var 55-59 år, lå jeg plutselig som nummer 1!? Vi tok det ikke bokstavelig, for det hadde jo vært en del tekniske problemer fra FulGaz sin side, og derfor var vi ikke sikre på om alle deltakernes samlet distanser var oppdaterte. Vi har ikke lenger oversikt over distansen jeg har syklet. Samme problemet har de andre 24 timer deltakerne.
15 timer er tilbakelagt – Tekniske problemer fra arrangørenes side har preget det virtuelle rittet siden start. Vi vet ikke lenger hvor langt jeg har syklet, da programmet gang på gang skruer seg av og sletter all sykkeldata. Det gjelder bare om å holde skruen i vannet og trosse søvnmangel og kroppens plager.
Fra 15 til 18 timer tilbakelagt har tiden bare fløyet av gårde. Kilometerne blir tilbakelagt den ene etter den andre, og FulGaz programmet stenger seg av igjen og igjen, slik at jeg sykler i blinde hva kjennskap til distanse angår. Likevel, jeg har rett fokus og kroppen jobber bra. Jeg må til og med begrense meg for ikke å risikere å brenne all kruttet før søndag kl. 18:00.
Kompisen min, Ronny Brattaas hadde booket seg for 2 timer, fra kl. 09:30 til 11:30, og 2 andre, Kenneth Ueland og kompisen hans dukket opp og støttet opp med sykling et par timer de også. Kl. 11:30 og helt frem til kl. 15:30 hadde to spreke syklister fra Bogafjell Sykleklubb, Jørgen Ørmen Aanestad og Stian Furenes Pedersen booket seg på. Jammen litt av en økt det tok der, og et et tidspunkt etter kl. 12 kom også Ida Larsen, som jobber på ÅSHS, innom en tur for å bli med en times tid. Veldig, veldig kjekt med all støtten underveis.
I tillegg var jo så også teamet mitt i full sving hele tiden. Noen stekte vafler, noen gikk rundt og pratet litt med de som kom å deltok med sykling, og May-Brit svingte litt med hoftene til musikken. Kanon bra med litt underholdning.
Ca. 18 timer er tilbakelagt – Det er søndag formiddag, og antall tilbakelagte timer bare hoper seg opp. Veldig kjekt. Ekstra kjekt er det med besøk og støtte av venner og bekjente som møter opp for å spinne en time eller mer sammen med meg. Fantastisk.
Fra 18 til 20 timer tilbakelagt var det ikke den store forskjellen. Jeg følte meg fortsatt sterkere som tiden gikk. Også selv om trøtthet og de kroniske plagene mine hele tiden lå og lurte og ønsket å ta overhånd. Det føltes helt ubegripelig for meg at jeg virkelig skulle komme igang igjen etter kveldens tøffe hendelser. Men med gode venner rundt meg, som var der for meg konstant ble det ganske mye lettere å få fokus rettet tilbake på muligheter og om å fullføre oppgaven min.
Det, at jeg kjente jeg etterhvert fikk mer og mer energi og styrke, var helt nytt for meg. Det føltes som om det ble beamet energi fra oven og ned til meg, og at jeg ble ladet opp konstant. Aldri har jeg opplevd noe liknende.
Jeg fortsatte å hente inn konkurrenter og å passere dem, og nå visste jeg at jeg kom til å klare RAAM kvalifiseringen på 400 miles = 643,7 km. Det gjorde meg både glad og høy, såpass at jeg til tider satt med en stor klump i halsen når jeg tenkte på de tunge hendelsene tidligere i rittet. Fantastisk.
20 timer er tilbakelagt – Det går veldig bra med meg. Føler meg mer og mer opplagt og sterkere etterhvert som tiden går. Helt vanvittig, for har på nåværende tidspunkt vært våken i ca. 56 timer og intensiteten min går gradvis opp istedenfor å gå ned, som det skjer for de fleste deltakerne på dette tidspunkt i rittet.
Klokken 15:30 kom siste støttespiller for å sykle med meg. Det var Hans Olav Frette, som jobber for ÅSHS som spinninginstruktør. Veldig kjekt.
Da et par av de siste støttespillerne mine var ferdige med spinningen og skulle dra hjem, sa det at det nå kun gjensto en ca. 2 timer lang spurt. Det lo vi av, men det skulle senere vise seg at en lang spurt ble det til, men «kun» knapp 1,5 timer. Jeg hadde fortsatt krefter og energi i kroppen så det holdt.
Selv om jeg ikke hadde oversikten over syklet distanse, visste jeg, at jeg hadde syklet langt. Kunne det likevel være mulig å slå den gamle rekorden min fra 2016 på 663,8 km? Jeg var veldig usikker, men kanskje det var mulig? Jeg bestemte meg derfor for å gi alt og kjøre den siste tiden av rittet så hardt, at det ikke var en eneste kilometer igjen å hente når rittet var slutt
Jeg stengte meg inne i min egen lille boble og syklet nå hardere enn jeg hadde gjort tidligere i rittet. Eneste som fikk kontakt med meg, da det ca. var 45 minutter igjen, var Iren Fjeld, en av ÅSHS sine to dagligere ledere. Hun kom hen til meg og var tydelig overrasket over at jeg i det hele tatt fortsatt satt på sykkelen etter senkveldens tøffe hendelser. Hun pushet meg som bare det og jeg ble mer og mer giret. Det fikk meg til å grave frem enda mer energi og gi mer gass og konkurrentene mine ble nå forbikjørt ganske kjapt.
Den siste halvtimen snakket jeg mer og mer høyt til meg selv. Det gikk i at jeg måtte holde fokus, skulle huske opptrekk i pedalene, sving til høyre, sving til venstre og at jeg virkelig var en verdensmester – min egen verdensmester vel og merke. Flere ganger begynte tårene å renne i øynene på meg. Det skyldtes en blanding av glede, stolthet og forferdelige smerter. Smerter som var et miks av den typen smerte alle andre ville ha kjent under en slik utladning kombinert med de kroniske smertene mine. De kroniske smertene var nå så voldsomme, at jeg visste det snart var slutt med å klare å holde avstand fra dem.
Etter 23 timer og 57 minutter stengte FulGaz seg av igjen. Jeg var så høyt oppe kjøre mentalt, at jeg ikke helt greide å tenke fornuftig. Istedenfor å si meg ferdig med rittet, så fikk jeg panikk fordi jeg ikke fikk syklet de siste minuttene også. Teamet mitt og andre begynte å strømme til, men jeg bare avfeide dem og forsøkte febrilsk å få gang i programmet igjen. Først da innså jeg, at det jo ikke var vits i det, og sa så høyt, at nå er jeg ferdig. Og da det var sagt «knakk filmen» for meg.
23 timer er tilbakelagt – Jeg er nå i min egen lille verden. Vil ikke forstyrres. Sitter å snakker til meg selv. Har den siste halve timen kjørt hardere enn tidligere i rittet, og til tross for smertene er vilt intense og trøttheten ved å ta knekken på meg, kjennes det ut som det beames energi og styrke ned i lårene mine, slik at jeg bare kan bli ved i all evighet. Helt sykt.
Etter å ha innsett at jeg nå endelig var ferdig med 24 timer virtuell VM kjørte tankene fort som lynet gjennom hodet mitt. Alle de dårlige opplevelsene gjennom kveld og natt, de mange negative tankene og frykten for at jeg kanskje skulle feile denne gangen også samt alle smertene mine jeg hadde jobbet med å holde i skakk gjorde at jeg brøt ut i gråt.
Umiddelbart etter å ha kommet til hektene var vi alle igang med å rydde spinningsalen, for kun en halv time senere skulle andre kjøre spinningtime der. May-Brit og jeg fikk pakke alt ned i bilen og kom oss hjem og fikk pakket ut. En kjapp middag ble lagd, av May-Brit, men jeg var nå så sliten og trøtt at jeg bare satt å pirket i maten. Kort tid etter, litt etter kl. 21 sa jeg takk for meg og kom meg i seng. Jeg hadde da vært våken i ca. 63 timer, så det å falle i søvn var ikke noe problem. Jeg var i drømmeland nesten før hodet traff puten.
Jeg sov godt, velvitende om at jeg hadde overgått meg selv til de grader. Sammen med teamet mitt hadde jeg greid å snu en mulig DNF (Did Not Finished) til et mål om bare å bli sittende på sykkelen i 24 timer og la distansen bli som den ville bli. Dette målet greide jeg å oppjustere til mål om å kvalifisere meg til RAAM, som igjen ble oppgradert til å nå hovedmålet mitt, nemlig å slå min personlige rekord på 663,8 km.
Hovedmålet nådde jeg. Jeg og teamet mitt slo min tidligere rekord med hele 20 km. Ny personlig rekord er nå 424,8 miles = 683,65 km, og hva plassering i rittet angikk var det bare en ting å si: Sykt bra! Det ble til en 5 plass blant 23 i aldersgruppen min 50-59 år, og blant alle 24 timer-deltakerne ble det til en 16. plass blant 66 deltakere.
24 timer er tilbakelagt – Ny personlig rekord på 683,65 km med plassering som nummer 5 av 23 i aldersgruppen 50-59 år og nummer 16 av 66 ut av samtlige deltakere i det 24 timer lange virtuelle VM-rittet
Etter knapp en uke med venting i spenning kom resultatet. Ny rekord ble satt: 424.8 miles som tilsvarer 683,65 km. Jeg slo dermed min tidligere rekord med hele 20 km. I tillegg ble jeg i aldersgruppen min 50-59 år nr. 5 av 23, og blant alle VM deltakere ble jeg nr. 16 av 66. Fantastisk.
For andre gang i sykkelkarrieren min greide jeg å kvalifisere meg til deltakelse i verdens hardeste sykkelritt: Race Across America som solo deltaker. Fantastisk.
Jeg retter hermed en stor takk til alle dere som har bidratt med alle former for støtte under rittet mitt. Jeg kan love dere at det har vært til stor hjelp at dere har heiet og hatt tro på meg, også selv under den veldig tunge perioden relativ tidlig i rittet.
- Tusen takk til alle dere som har støttet meg i form av kommentarer og likes på sosiale medier
- Tusen takk til alle dere som hadde lyst og anledning til å møte opp i spinningsalen og sykle en time eller mer sammen med meg
- Tusen takk til dere alle som under både forrige og dette 24 timer virtuelle ritt bidro til å støtte innsamlingen min til Sykehusklovnene. Totalt greide vi å samle inn 9000 kr
- Tusen takk til Iren Fjeld og Tuva Christin Svela Stølen, daglig ledere på Ålgård Sport & Helsesenter for lån av spinningsal etc.
- Tusen takk til Spinn Sykkelshop Sandnes for sponsing av sportsdrikke og gel
- Tusen takk til Atle Oftedal v/Coop Maxi Ålgård for sponsing av frukt og produkter til vafler
- Tusen takk til Merete Langeland v/Massasjeklinikken Muskelterapi, Ålgård for god massasje både før og etter rittet
- Tusen takk til Olian Lopez Hustøl v/Pathfinders, Stavanger for healing av en ganske så sliten kropp både før og etter rittet
- Tusen takk til TV Vest og Gjesdalbuen for dekning av Norges første deltakelse i et VM i 24 timer virtuell sykling
- Sist med absolutt ikke minst tusen, tusen takk til mitt fantastiske team, Tove Bye, May-Brit Kristiansen, Roar Fjeldheim og Øivind Andreas Idland for den fantastiske støtte dere har gitt meg, både før og ikke minst under rittet. Det har vært helt fantastisk. Uten dere hadde jeg ikke kommet så langt som jeg gjorde, så denne «seieren» og rekorden og også deres. Tusen takk.
Bilder av litt av hvert i løpet av de 24 timene.
16 timer er tilbakelagt og formen er god.
Øivind fikser på hårsveisen sin.
18,5 timer er tilbakelagt. Kenneth Ueland med kompis og Jørgen Ørmen Aanestad og Stian Furenes Pedersen holdt meg med selskap i flere timer. Kjekt å holde på med godt besøk i salen. Roar ble med på syklingen igjen, til tross for at han ikke heller hadde sovet i løpet av natten.
21,5 timer er tilbakelagt. Ikke langt igjen. Fett.
johnnystausholm.net 