Bedre sent enn aldri. Her kommer endelig referatet fra min sykkeltur med Ronny Brattaas og Magne Fosse.

Søndag 23. september dro jeg ut på langtur med Ronny Brattaas og Magne Fosse, begge medlemmer av sykkelklubben Bogafjell Sykleklubb. De har begge joinet meg på tidligere av mine lange ture, så det skulle bli kjekt med godt og kjent selskap.

Løypen var Ålgård, Bråstein, Sviland, Lauvik via Noredalen, Seldasbakken, Giljastølen, Byrkjedalstunet, Øvre Maudal, Byrkjedalstunet, Giljastølen Seldalsbakken, Lauvik, Sviland via Noredalen, Bråstein, Ålgård, og før jeg ville være hjemme igjen skulle det gå knapp 9,5 timer (ca. 7,5 timer effektiv sykling). Totalt ble det til en tur på 167 km, 3324 høydemeter med en god og velfortjent kaffepause på Byrkjedalstunet.

Høydeprofil fra langturen med Ronny og Magne.

TIL LAUVIK OG SELDALSBAKKEN
Søndag kl. 09:25 satte jeg meg på sykkelen for å treffe Ronny ved Ålgård Amfi. Han og jeg skulle dra videre derfra til Bråstein, hvor vi skulle treffe Magne. Det skulle bli litt av en langtur vi skulle ut på – en tur men maaaange høydemeter.

Ronny og jeg treffer Magne ved Bråstein.

Fra Bråstein kruset vi videre mot Sviland og Lauvik i god stil, og med lav intensitet. Det regnet ikke lenger, og temperaturen var krøpet fra 0 grader til 3-4 grader pluss. Gjorde godt. Framme ved Lauvik hadde vi oss et lite pust i bakken, fikk gått på do og tatt bilde før vi dro videre mot toppen av Seldalsbakken. Veldig kjekt å være på tur med disse guttene. Praten gikk i et og vi hygget oss til den store gullmedaljen. Glemte nesten helt at vi syklet i motbakke nesten alle kilometerne fra Lauvik til toppen av Seldalsbakken, men plutselig var vi der, og hadde fortsatt plenty med energi på lager.

TIL GILJASTØLEN
Fra Seldalsbakken gikk turen videre ned til Oltedal, Dirdal, Gilja og opp til Giljastølen. Opp denne bakken gikk det noe raskere. Farten økte gradvis på veien opp, og mot slutten ble det til et øyeblikk med gode watt verdier og høy puls. Gjorde godt. Samlet på toppen fikk vi tatt enda et bilde av oss alle tre.

Magne, Ronny og meg på toppen ved Giljastølen.

Det skulle bli siste bilde hvor alle var samlet. Magne måtte takke for seg for å komme hjem til andre avtaler, mens Ronny og jeg fortsatte videre mot Maudal.

TIL MAUDAL
På veien ned fra Giljastølen frøs jeg skikkelig. Jeg liker meg ikke i utforkjørsel, hvilket både Ronny og Magne tydeligvis gjorde. De forsvant fort rundt svingene. Jeg er nok noe overforsiktig, og det straffet seg på det vis at jeg pga svette våte klær ble skikkelig kald og fort begynte å fryse som bare det. Da jeg nærmet meg Gilja, bunnen av bakken hvor Ronny og Magne ventet på meg, skalv jeg så hele sykkelen rystet. Forferdelig kaldt. Etter å ha sagt ha det til Magne gjaldt det bare om å få regnfrakken på meg og komme igang med syklingen på vei mot Maudal. Innen lenge var jeg igjen varm, og kunne få av meg de tette klærne. Herlig :).

For å komme til Maudal må vi først over et fjell med en 2,1 km lang bakke og 12,2% stigning i snitt. Fra toppen går det så ned på andre siden av fjellet, ned til Maudal. I Maudal ender veien blindt, så her må man snu og ta samme veien tilbake igjen. Tøffe tak, og både tungt og hardt var det.

Ronny og jeg har nettopp vært nede i Maudal, og har nå nådd toppen igjen. Nå venter både kaffe og lappe på Byrkjedalstunet.

Vi kom oss over toppen av Maudalbakken og ned til Øvre Maudal. Her snudde vi og tok turen tilbake igjen. Veien til Maudal ender blindt, så det var ingen annen utveis. Dessuten var målet med turen å samle så mange høydemeter som mulig, så valget å kjøre tilbake over toppen av Maudalbakken hadde vært endelig uansett.

Da vi var ferdige med siste nedstigning fra Maudalbakken trillet vi hen til Byrkjedalstunet hvor vi ville belønne oss selv med en god pause med brus, kaffe og lapper. Mums så godt det var :).

Herlig med pause på Byrkjedalstunet med mye godt til «maskineriet».

TIL GILJASTØLEN – IGJEN
Vi satt her en ganske god stund, fikk på oss litt tørre klær som vi hadde med oss i våre små ryggsekker, og så gikk turen tilbake av helt samme rute som vi hadde kommet fra – dvs. at neste mål var toppen av Giljastølen.
Denne gangen foregikk det med full mage, så intensiteten var noe lav. På toppen av Giljastølen ble vi begge enige om å stikke lit ned av den gamle og nedlagte veien mot Frafjord, altså på andre siden av fjellet. Vi ville nyte utsikten og ta et par flotte bilder derfra før vi fortsatte turen videre mot Seldalsbakken.

Ronny med god utsikt ut over Frafjord.

Gutte boys med flott utsikt ut over Frafjord i bakgrunnen.

TIL SELDALSBAKKEN OG LAUVIK – IGJEN
Ronny og jeg hadde nå «somlet vekk» mye tid, slik at vi nå ville få det travelt med å komme oss videre, dersom vi skulle nå hjem før det ble for mørkt. Ingen av oss hadde skikkelig frontlys, og å sykle i mørke uten lys er jo ikke så lurt. Derfor ga vi gass fra Gilja og inn til Seldalsbakken. Det ble kjørt veldig bra med god intensitet, hvor vi byttet på å ligge i front og bryte vinden. Veldig kjekt. Turen opp av Seldalsbakken tok vi noe rolig. Ville heller prioritere god innsats på flate strekninger.

Han Ronny var en skikkelig tøffing til nedkjørsler. Fra toppen av Søredalen og ned til Høleveien sendte Ronny meg i forkant. Selv når han trillet på frihjul i nedoverbakke måtte jeg trø godt til for å følge med. Så jeg gav full gass og lå flere ganger mellom 350-500 watt (i nedoverbakke!) i håp om at jeg nå skulle sykle fra dette «nedoverbakkedyret». Men nei, da jeg kom ned til Høleveien lå han Funny Ronny rett bak meg, den luringen :).

Vi kom oss derfra fort ned til Lauvik. Her måtte det igjen tas bilde, selvsagt.

Andre og siste gangen på denne tur at Ronny og jeg er på Lauvik. Nå er det strake veien hjem til Ålgård via Noredalen og Sviland.

TIL ÅLGÅRD – ENDELIG
Fra Lauvik gikk det gradvis oppover av Høleveien fram til Noredalen. Her la vi noe trykk i pedalene. Jeg sleit med kroppen min. Hadde ganske vondt, og måtte til tider stoppe opp å trø pga. smertene. Så snart de mest intense smertene hadde lagt seg, så ble det gitt gass igjen. Måtte jo hjem før det ble mørkt :).

I Noredalen ble det kjørt ganske hardt. Jeg hadde lenger tid vært tom for mat og drikke, og plutselig, som å trekke stikket ut av kontakten, gikk jeg tom for energi. Heldigvis hadde Ronny et stykke energibar jeg kunne få og jeg fikk den lille rest av drikke han hadde igjen. Få minutter etter var kreftene tilbake og det ble igjen kjørt hardt helt fram til E39 og Figgjo.

Vi rakk til Ålgård før det ble kriminelt mørkt. Hadde nå likevel vært best om vi hadde hatt med oss skikkelig belysning. Husker det neste gang. Jeg fikk sagt takk for turen til Ronny i Statoilbakken, og derfra gikk det veldig stille og rolig resten av veien opp til Navrabakken 10. Da jeg endelig sto på terrassen hjemme var det blitt ganske mørkt.

Endelig hjemme igjen på Navrabakken 10.

Hjemme igjen kjente på kroppen at den hadde fått litt juling og nå trenge godt med påfyll.
Følte jeg fortjente noe ekstra denne gangen, så jeg fant fram en stor, deilig kald og mørk øl fra kjøleskapet. Den skulle jeg nyte til maten. Fantastisk herlig.

En velfortjent mørk Leffe og mye mat gjorde godt.

Tusen takk for turen, gutter. Gleder meg til neste gang :).