Lørdag 24/9-2016 kl. 08 var det start på en testtur med norske medlemmer av mitt RAAM-team: May-Brit Kristiansen og Olaf Ellingsen som begge var med i følgebilen. Planen var at køre testturen i 20-24 timer for å presse alle hardt. Slik ble det ikke. Dagen var ikke helt min, og i Evje, etter ca. 214 km traff jeg beslutningen om å sette strek og avslutte testen.
Link til sidens innhold
Høsten var på vei. Det kjentes i luften. Temperaturen var passe til sykling, men jakke var nødvendig. Heldigvis var det opphold, og slik forble det på nær noen få korte byger i Setesdal. Vinden var absolutt tilstede. Hele veien til Setesdal hadde jeg vinden sideveis og noen ganger svakt i ryggen. Turen ned gjennom Setesdal til Evje foregikk i hard motvind hele veien, 80 km.
 Snart klar for tur. |
 Skotrekk nødvendig i dag. |
 Olaf pakker bilen. |
 Klar for avgang. |
FRA ÅLGÅRD TIL SIRDAL
Dagen var ikke min helt fra start. Hadde sett fram til turen, men nå manglet gnisten fullstendig. Følte også at kroppen føltes litt tom. Likevel, jeg startet rett før May-Brit og Olav og snart var jeg godt på vei inn mot Oltedal. Til tross for at jeg manglet geisten, så følte jeg at jeg hadde gode bein, og ivei gikk det med følgebil bak meg med blinkende taklys. Olaf var sjåfør og May-Brit sørget for jeg fikk mat og drikke når jeg trengte, og å loggføre all mat og drikke jeg inntok samt stopp underveis.
Allerede etter 0,5 time måtte jeg ta en rask stopp for å kalibrere mine Garmin Vector pedaler. Litt tull der og plutselig var det gått 5 minutter. Rett etter oppstart igjen benyttet May-Brit stoppet som anledning til å filme litt. En time senere, oppe i Øvstabødalen måtte jeg igjen ta en stopp. Kjedet lød helt tørt og knirket som bare det. Smøring med olje for vått føre måtte til. Olaf sørget for det og jeg fikk tømt blæren litt. Igjen gikk det 5 minutter. Deretter var det opp på sykkelen igjen og komme videre.
Oppe i Sirdal, rett før vi begynte oppstigningen av Suleskarvegen måtte jeg igjen lade vannet, og det kun 1,5 timer etter forrige gang. Ikke helt optimalt å måtte «i naturen» så ofte. Mens vi hadde pausen forteller Olaf at han på sin Garmin GPS ikke får enheten til å finne sporet, altså ruten vi skal sykle/kjøre etter. Vi står derfor et stykke tid og prater om hva vi skal gjøre og om å legge om ruten. Meeeen, heldigvis har vi May-Brit med oss. Hun minner oss om at vi ikke kan stå der og bruke tid på slikt, når vi nær toppen på Suleskarvegen har planlagt et stopp et kvarters tid på Håheller rasteplass. Så, vi lukker munnen og gjør som sjefen befaler og kommer oss videre :).
(Tilbake til toppen av siden)
FRA SIRDAL TIL SETESDAL
Stigningen opp av Suleskarvegen er noe lang, så jeg tok det med ro og fant en passende belastning i pedalene (rundt 270 watt i snitt) og trillet roligt opp, opp og atter opp. Underveis i bakken sto May-Brit og Olaf og filmet og tok bilder og kom med oppmuntrende tilrop. Veldig kjekt og hjelper alltid :).
Første stigning på Suleskarvegen.
Kort tid etter første lange oppstigning kom jeg forbi en liten rasteplass hvor det sto 15-20 motorsyklister og pratet. De sto alle iført «månedrakter» som skulle det være mange minusgrader ute, og der kom jeg rullende i kortbukse og tynn langermet jakke med følgebil og blink på taket. Da snudde de seg alle mot meg og klappet og huiet meg videre, og fortsatte selv etter jeg hadde passert dem. Fantastisk kjekt og motiverende :).
Klokken 12:15 ankom vi til Håheller rasteplass på Suleskarvegen, ikke langt fra turens høyeste punkt. En banan ble fort spist, et veldig nødvendig dobesøk og deretter på med ekstra klær. Det var kaldt heroppe i høyden. En del vind var det også, og når jeg så var våt av svette varte det ikke lenge før jeg frøs så jeg skalv. Tok også på meg regnfrakken, for innen lenge skulle jeg begynne nedstigningen mot Brokke og Setesdal, og da ville den kalde vinden fort kjøle meg kraftig ned uten den vindtette jakken på. Klokken 12:30, etter et kvarters pause, fortsatte turen videre over Suleskar.
Pause på Håheller rasteplass
Resten av veien mot Brokke gikk det unna på flaten og nedoverbakke, mens jeg tok det pyntelig i stigningene. I tillegg til å ha vinden fra siden, fikk jeg den nå litt i ryggen også. Det gjorde godt. I løpet av kort tid var vi i Setesdal. Her tok jeg en mikrostopp for å få av meg regnfrakken, og så avsted igjen. Kroppen min og hele jeg hadde det slett ikke godt. I etterkant fortalte May-Brit meg at hun flere ganger underveis hadde sagt til Olaf at hun kunne se jeg slet veldig og ikke hadde det godt. Olaf hadde litt vanskelig ved å forstå det, da jeg jo syklet godt og hardt meste av veien. Skjønner han godt.
(Tilbake til toppen av siden)
NED GJENNOM SETESDAL
Fra Brokke til Evje var det ca. 80 km. Det viste seg at jeg hele veien dit skulle få hard vind mot meg. Jeg følte nå kroppen var tung som bly, gnisten var ved å slukke helt og jeg hadde slett, slett ikke lyst å sykle en meter mer. Stoppet inn til siden og gjorde det klart for de i bilen, at jeg ikke hadde det lett. Fikk meg en del mat og drikke, ladet vannet, pratet litt og så avsted igjen. Gradvis jobbet jeg negative tanker lenger og lenger ut av hodet mitt og fikk mer og mer plass til positive tanker. Gradvis begynte kroppen og jobbe med meg igjen. Smertene var der fortsatt, men kroppen var ikke lenger så tung, så da la jeg igjen gass i pedalene og jobbet ganske godt mot den harde vinden hele veien ned til Evje. I Evje skulle vi ha et matstopp.
Framme ved bensinstasjonen på Evje måtte jeg igjen fort på «kontoret». Magen var ganske «urolig» og hadde vært meste av veien ned gjennom Setesdal. Jeg hadde jobbet ganske hardt, dog ikke over evne, hele veien hit. Hard motvind gjorde det til litt av en jobb å ligge med ca. 30 km/t i snitt de 80 km. Jeg var sterkt i tvil om jeg skulle fortsette som planlagt eller ikke. Kropp og sinn var ferdig med turen. Smertene var voldsomme. Tenkte, at om dette hadde vært et ritt, hadde jeg ikke vurdert å slutte, men bare hatt fokus på å gjør jobben min og nå målet mitt. Men nå var dette en trening/test, og jeg hadde et treningsprogram å følge kommende uke, og da skulle jeg gjerne ha overskudd til det også.
Etter en del prat med både May-Brit og Olaf bestemte jeg meg for å sykle videre, og å ta den opprinnelige planlagte ruten som jeg husker den, da jeg syklet den sist i 2013. Etter 45 minutters pause, gikk turen videre mot Kristiansand. Kroppen min bare skrek nei hele tiden nå, og ute av Evje stoppet jeg opp og sa jeg nå måtte trekke årene inn og gi meg. Det var en tung beslutning, men også en fornuftig beslutning.
Slutt for denne gangen.
KONKLUSJON
Til tross for at vi ikke nådde målet jeg hadde satt meg, med å kjøre på i ca. et døgn, fikk vi likevel en del erfaring ut av turen. For det første hadde jeg i forkant ikke gjort det klart at de i følgebilen skulle sørge for jeg spiste og drakk med bestemte tidsintervaller. Derfor sprakk det litt og få ganger gikk det for lang tid mellom matinntakene. Det er sannsynligvis derfor at jeg umiddelbart nede i Setesdal kjente kroppen så tung.
Også ser man hvor fort selv korte og utilsiktet pauser i siste ende stjeler masser av tid som skulle vært anvendt til sykling. Av mat og drikke hadde vi det meste av hva hjertet kan begjære – og hva jeg best liker på turene mine. Vi hadde blant annet sammenklappet brødskiver (dansk hjemmebakt rugbrød mot vanlig brød) med Nugatti, ost og salami (sammen), varmt røkt laks. I tillegg hadde vi hele kokte egg (snadder), kransekakemasse (mums) pluss andre godsaker. Av drikke hadde jeg selvfølgelig med meg SPIZ med sjokoladesmak samt vann og forskjellige juice med ulike smaker. Så det var som å være på hotell – nesten da hehehe :D.
 Mat-oversikt |
 Pause-oversikt |
 Kart over løypen – Ålgård til Evje. |
 Høydeprofil over turen – Ålgård til Evje. |
johnnystausholm.net 