Xtreme Melfar 24 og kvalifisering til et av verdens hardeste sykkelritt. Tiden for kvalifisering i Strib på Fyn, Danmark er inne. 24 timer med solosykling hvor distanse kravet er 400 miles (643,7 km), og 4/6-16 kl. 10:00 går startskuddet. I Danmark er det flatt, sier man i Norge. Ja, men bakker og sving overalt er ganske utfordrende, og en total høydestigning på 3949 meter sier også sitt. Dette skulle vise seg å bli en av mine største sykkelutfordringer.
Link til sidens innhold
- Sykkel data
- Dagene før rittdagen
- Rittdagen
- Dagsløypen
- Nattløypen
- Sluttløypen
- Dagene etter
- Takk for hjelpen …
- Link til artikler
- Bilder fra turen
SYKKEL DATA
Distanse total: 663,8 km, Distanse Dagsløypen: 313,6 km (7 runder á 44,8 km), Distanse Nattløypen: 321,2 km (22 runder á 14,6 km), Distanse Sluttløypen (10 runder á 2,9 km): 29,0 km, Høydestigning: 3949 m, Tid (total): 24:00 t:min, Tid (i bevegelse): 22:25 t:min, Gjennomsnittlig energi: 171 watt, Normalized Power (NP): 192 watt, Forbrenning: 13777 kcal.
(Tilbake til toppen av siden)
DAGENE FØR RITTDAGEN
Mandag 30/5 reiste May-Brit og jeg til Danmark, for at jeg lørdag 4/6 skulle delta i rittet Xtreme Melfar 24. Ikke for å sykle i lag med med andre, men for å kvalifisere meg til et av verdens hardeste sykkelritt, nemlig Race Across America (RAAM). Kvalifiseringskravet var å sykle minst 400 miles (643,7 km) i løpet av maks 24 timer, og det som solorytter.
Hadde trent godt og følte meg godt forberedt, hadde dog likevel tonnevis med sommerfugler i magen som virret rundt som bare det. Kanskje det bare var et godt tegn?
Vi var et par dager hos mine foreldre i Selkær Mølle i Glesborg, før vi torsdag 2/6 dro til Båring på Fyn, hvor vi skulle overnatte på «Bed & Breakfast Middelfartvej 99». May-Brit og jeg hadde bestemt oss for å dra dit såpass tidlig slik at vi fredag formiddag kunne sykle en tur på Dagsløypen og se litt nærmere på både Natt- og Sluttløypen.
Torsdag kveld var vi invitert til grilling hos Vibeke og Morten Duus, begge medlemmer i det foreløpige teamet. Det ble en skikkelig koselig kveld med masse lekker mat og godt selskap. Her fikk vi også hils på naboen deres, Søren Blicher Terp, som også skulle delta i Xtreme Melfar 24, men ikke som RAAM-rytter. Vibeke tilbydde seg å lage pastasalat til meg, som jeg kunne få underveis i rittet. Heldige meg. Viktig med mat, og da gjerne mat som både smaker godt og som gir nødvendig energi til kroppen.
Fredag 3/6 dro May-Brit og jeg ut på testtur av Dagsløypen i det fine været. Vi kom gjennom fantastisk flotte og idylliske omgivelser, men da vi hadde tilbakelagt de 44,8 km og var tilbake i Båring, var May-Brit sin kommentar: «Godt jeg ikke skal sykle denne turen igjen og igjen». Den var veldig kupert og svingete, og eneste partiet med lang rett strekning (på hovedveien fram til Båring) gikk det gradvis oppover og med delvis motvind. Var enig med henne – en absolutt krevende rute, og så med tanke på at den dagen etter skulle sykles med trykk i pedalene. Det skulle vise seg at jeg selv måtte ut på hele syv runder av løypen.
Underveis på testturen fikk jeg problemer med bakskifteren på giret. Den ville ikke skifte opp til to letteste gir på kassetten. Jeg ble noe varm i trøyen og ringte til min sykkelguro i Grenaa, Klaus Dahl. Han forklarte meg at skifteren muligvis kunne være såpass slitt, at den ikke lenger var sterk nok til å holde kjedet stramt i lave gir. Jeg tenkte, at jeg da bare måtte sykle rittet dagen etter uten de to letteste girene, hvilket skulle gå fint. Men senere under turen forverret situasjonen seg, og de to neste letteste girene var ikke lenger anvendbare.
(Tilbake til toppen av siden)
Problemer med bakskifteren. Ringer til Klaus Dahl for å få hjelp.
Tilbake på «Middelfartvei 99» i Båring var panikken ved å ta meg. Jeg begynte å se for meg, at det ødelagte giret kanskje kunne bety slutt på kvalifiseringen, før jeg i det hele tatt fikk begynt. Gode råd var dyre, og jeg ringte derfor igjen til Klaus i Grenaa. Han fortalte, at han hadde en ekstra skifter liggende, og at han kunne programmere den (har elektronisk gir) og sende den med Jens Sørensen, som sammen Kim Bach skulle komme til Båring ut på kvelden. Begge disse karene skulle kjøre følgebilen under rittet.
Kim var første mann av de to som ankom Båring. Vi fikk oss litt kaffe og prat om problematikken. Ikke lenge etter dukket så Jens opp med girskifteren. Det skulle være rene barnematen å bytte den – plug and play – og snart var skifteren montert. Men, problemet var ikke løst enda, for den fungerte ikke som den skulle. Kjedet hoppet og danset under girskifting, og var alt kaos før var det plutselig kaos de luxe nå.
Igjen måtte jeg ta en telefon til Klaus. For å gjøre en lang historie kort, så endte det opp med at Klaus sa han ville kjørte hele turen til Båring, ca. 180 km hver vei, for å se på problemet. For også han ville se meg på sykkelen lørdag og helst som RAAM kvalifisert på søndagen. Klaus er tidligere A-rytter og vet hva stress kan gjør med en dagen før et stort ritt. Det var en av årsakene til at han ikke ville jeg skulle ta sykkelen og kjøre mot Grenaa med sykkelen. Fantastisk flott tanke og handling av ham.
Da Klaus ankom Båring tok det faktisk ikke mange minutter før sykkelen/giret gikk som en klokke. Det viste seg at brachet-en, metallplaten som girskifteren sitter montert på, var bøyd ganske, ganske lite, men tilstrekkelig til at den nye skifteren ikke gikk som den skulle. Det skulle kun en liten, men veldig vesentlig justering til, og da var alt ok. Jeg var nesten på gråten av glede over at alt nå var ok, og ikke minst pga. takknemlighet for Klaus’ tanker og handling. Fantastisk.
Klaus tryller med sykkelen og snart er den klar for morgendagens ritt.
Den natten ble det ikke mye søvn på meg. Maks et par timer. Dagens mange hendelser og morgendagens kommende utfordring for gjennom hodet mitt i et konstant virvar. Forsøkte ikke å kjempe imot, men bare å la tankene flyte og å flyte med. Når det skjedde greide jeg å forsvinne inn i drømmeland for en kort tid, og så var det på’en igjen. Slik gikk natten til klokken ringte tidlig på morgenen:).
(Tilbake til toppen av siden)
RITTDAGEN
I dag er det Dagen. Dagen hvor jeg skal kvalifisere meg til rittet, som jeg har tenkt og båret på de siste tre årene. Spenningen er til å ta å føle på, for mitt vedkommende. Forsøker å virke rolig og kontrollert, men vet ikke helt om de andre, May-Brit, Kim og Jens «kjøper» den.
Jeg våknet før klokken ringte. Kjente på kroppen det kun ble til et par timer med lett søvn i løpet av natten. Gårsdagens negative hendelse med bakskifteren til det elektroniske giret mitt er nå historie, men kjenner fortsatt litt av knuten i magen etter all spenningen.
I går, fredag, bestilte jeg frokost til rittdagen så vi alle fire kunne fylle opp batteriene før sirkuset startet. Våre kjempe hyggelige og trivelige verter, Gitte Munksgaard og Martin Tornøe disket opp med lekre rundstykker, pålegg, egg, yoghurt, kaffe og juice, så her var det bare å forsyne seg godt og fylle på maskineriet. Etter frokosten ble de siste tingene satt i bilen. May-Brit, Kim og Jens hadde valgt å ta hver sin bil til startområdet i Strib, og så heller ta seg en lur i en av bilene i løpet av natten, framfor å dra helt til Båring, som lå ca. 10 km fra startområdet. Jeg valgte å sykle til Strib. Da slo jeg to fluer i en smekk ved å få meg en liten oppvarming og samtidig få tømt hodet litt. Følte meg helt ved siden av meg selv pga. en spenning i kroppen så voldsom, som jeg aldri tidligere har kjent før opp til et ritt.
Nede i startområdet var det tykt med mennesker, et miks av både deltakere og tilskuere. Ca. 10 minutter før start kom May-Brit til meg og begynte å gråte ganske mye. Hun var så nervøs for meg, for hun visste hva jeg måtte gjennomgå, både med anstrengelsene for å klare kravet, men også og ikke minst pga. plagene mine som hun visste jeg ikke ville gi etter for før kravet var innfridd. Koste hva det koste vil. Selv visste jeg det også, og det var nok det som skremte meg mest og gjorde spenningen så voldsom. May-Brit ble etterhvert litt roligere og vi fikk klemt og kysset hverandre og sagt «ha det på badet», ses i løypen:).
(Tilbake til toppen av siden)
Siste «god tur» ønske fra May-Brit før rittet skytes igang.
To minutter til start. Jeg stilte meg opp i forreste rekke. Vi som skulle kvalifisere oss til RAAM skulle starte kl. 10:00, 10 minutter før alle andre. I alt var det rundt 45 «RAAM ryttere», hvorav 3 var kvinner. Største parten av disse hadde ikke planer om å delta i RAAM, men ønsket bare å ta kampen opp og prøve seg på kravet. Det skulle senere vise seg at kun 18 menn og 1 kvinne «kom gjennom nåleøyet» – og at jeg var en av deltakerne.
30 sekunder til start. Noen av deltakerne ved siden av meg står og ler. Er det for å få løst ut nervøsiteten de har, eller har de kontrollen og tar dette som en lek? Vet det ikke, men tror nå nok de også kjenner litt murring i magen:).
Da gikk starten. Dæven døske, nå skjer det. Hjertet er helt oppe i halsen, men nå letter en del av sommerfuglene og forlater magen min, og konsentrasjon tar over. Kjenner på pulsen at den er noe høyere enn ellers. Har bestemt meg for ikke å forsøke å følge teten eller andre som legger ut hardt. Vil holde meg til mine watt-verdier i størst mulig grad. Men det er ikke så lett. Spenningen gir ekstra krefter, så jeg trør litt hardere enn planlagt, men det føles ikke tungt på noe tidspunkt. Må også holde fokus på at det fortsatt er knapp 24 timer igjen, og alle disse timene skal jeg sykle for egen kraft – altså uten drafting.
(Tilbake til toppen av siden)
DAGSLØYPEN
Dagsløypen var tøff den. Startet greit men litt svingete i svak oppoverbakke. Knapp en kilometer etter start gikk det svakt nedover gjennom et par tettsteder. Hastigheten var her relativ høy i de smale gatene. Ca. 1,5 km etter kom man fram til hovedveien, hvor det var strake veien i ca. 8 km med svak gradvis stigning i helt åpent terreng til Båring. Det var en tøff strekning hvor vi kjente vinden godt etterhvert som den økte på ut over dagen. Det ble fort stor spredning i gruppen her.
Letteste beskrivelse av resten av løypen videre fra Båring er at den var veldig kupert og svingete. Ingen mulighet for å få et godt flyt i syklingen. Allerede i tredje runde av Dagsløypen begynte det å bli tungt for meg. Kroppen å verke, som den gjør på alle mine sykkelture, og det var vanskelig å flytte fokus til noe mer positivt. Det skyldtes kanskje blant annet fordi jeg var ganske lei hele Dagsløypen, og at jeg så for meg at jeg sannsynligvis måtte sykle den 6 eller kanskje hele 7 gange i alt, før jeg kunne begynne på Nattløypen.
I starten var jeg ikke helt så flink som jeg burde vært til å drikke ofte nok. Da hadde jeg heldigvis Kim og Jens som minnet meg på det opp til flere ganger, og da var det ikke andre utveier enn å drikke. For de to ga seg ikke før jeg hadde flasken til munnen. Etterhvert ble jeg mer obs på det og fikk i meg det jeg trengte av væske. Verre var det med maten. Ikke lett å spise når jeg kjente de siste mange dagers mangel på søvn og at jeg jobbet hardt – følte i hvert fall jeg jobbet hardt. Kanskje også en av årsakene til at jeg følte meg ekstra gåen der og da.
Ut i fjerde omgang ble vi nødt til å bytte bakhjulet mitt. Hadde lånt høyprofil felger, som Klaus hadde skaffet meg fra BC Bikeshop (tidligere Børkop Cykler), og i bakhjulet var det i høy hastighet en lyd som minnet om et ødelagt lager (viste seg senere at intet var galt med hjulet, men at det til tider kunne være vanlig med høy lyd fra denne typen hjul). Bestemte meg for å få det byttet. Mens hjulet ble byttet jeg fikk meg litt å drikke og spise. Oppe på sykkelen igjen sa jeg umiddelbart at det var veldig tungt å sykle med det nye bakhjulet. Fikk tilbakemelding over radioen at det høyst sannsynlig skyldtes trøtte lår etter en liten pause. Slo det ut av hodet og jobbet videre. Det skulle senere vise seg at jeg fra da av syklet resten av kvalifiseringen med bremsen delvis på (for hver omdreining gik halve hjulet mot bremseklossen).
Det ble etterhvert mindre fristende å spise fast føde. Selv når jeg skulle få i meg den lekre pastasalaten. Den føltes plutselig klegg og vanskelig å svelge. Problemer er til for å løses, og jeg fant en løsning på pastasalat-problemet også. Pastasalaten, som jeg hele veien hadde fått servert i plastbeger fra bilen i fart, ble nå servert med cola i, slik at den ble lettere å svelge. Det var en smakskombinasjon jeg ikke tidligere hadde prøvd, men helt ok i nøden, og ned gikk den … hehehe
Sykle, sykle, sykle …., og sykle litt til :).
De første to omgangene av Dagsløypen hadde jeg en snitthastighet på knapp 32 km/t eks. stopp. Den, snitthastigheten, krøp etterhvert ned. Jobbet iherdig med meg selv for å finne en knapp eller flere å «trykke på» så jeg fikk startet motoren igjen. Lyktes ikke helt før jeg kom til 7. og siste omgang av løypen. På vei ut fra startområdet ble jeg forbisyklet av en skikkelig spreking på en super frekk triatlon sykkel. Og så den gromlyd fra platehjulet hans. Ga meg helt ståpels. Da han var nådd et stykke fra meg tenkte jeg, at jeg skulle følge tropp, men holde meg på påkrevd avstand, minst. Det gjorde jeg så. Og nå gikk det unna. Virket som han ikke hadde lyst til å ha meg hengende der noen titalls meter bak seg, men på daværende tidspunkt hadde han ikke noe valg hehe :). I ca. 40 km fulgte jeg han. Noen ganger på lang avstand og andre ganger nær. De siste 4 km til startområdet roet jeg litt ned. Snart var det igang med Nattløypen. Var spent på hvordan det skulle være å sykle den.
Følgebilen hadde ikke lenger lov å følge meg, så nå var det langing i målområdet resten av rittet – dvs. de siste 13 timer.
(Tilbake til toppen av siden)
NATTLØYPEN
Nattløypen startet og sluttet som Dagsløypen i målområdet. Starten av løypen var en 1,2 km nedover bakke, en bakken man så skulle opp igjen for å avslutte hver runde. I utgangspunktet ikke den store utfordringen, men med økende mangel på søvn som tiden gikk, og 22 ganger opp av samme bakken ved gjennomsykling av Nattløypen, ja så kjentes det etterhvert. Ellers var resten av løypen relativ flat, kun med små slake og lange stigninger – som ut over natten og morgenen kjentes brattere og brattere.
I tillegg til teammedlemmene fra følgebilen, Kim, Jens og May-Brit, sto det også i målområdet folk som heiet meg videre, runde etter runde. Det var Vibeke og Morten Duus, som jo også er en del av RAAM teamet. De hadde stillet opp en liten paviljong hvor de kunne sitte i skygge om dagen og i ly ut på de kalde nattetimene. Ut på natten var det «bil-teamet» som byttet på å sitte vakt og gi meg mat og drikke etter behov, samt å sende meg avsted igjen med oppmuntrende ord.
Ut på de små nattetimene, begynte plagene mine å hope seg opp og øke i intensitet. Det resulterte i at jeg ble noe mer ustrukturert og måtte ha meg korte stopp etter ca. annen hver runde. Det ble vanskeligere og vanskeligere å ta til meg fast føde, og jeg begynte å gå fra SPIZ til vanlig energidrikke. Tror det var et dumt trekk, for en flaske med SPIZ (0,7 liter) inneholder mengden (92 gram) med karbohydrater som kroppen maksimalt kunne ta opp i løpet av en time. I tillegg inneholdt den proteiner, fett, mineraler/elektrolytter etc, slik at den kunne gå for erstatning for fast føde. Vanlig energidrikke inneholder kun karbohydrater og til tider litt mineraler/elektrolytter. Det kjentes etterhvert og gikk nok noe ut over prestasjonsevnen. Fikk dog litt mat i meg, nemlig pastasalat med cola. Ikke noen typisk natt mat, men må man, så må man.
Likevel, midt på natten, da jeg så vitt var begynt på en runde, var det en kar som la seg bak meg. Som «RAAM-kvalifisering» deltaker hadde jeg ikke lov å nyte godt av drafting, altså ligge i dragsuget fra andre. Andre hadde derimot lov og ligge bak meg, som denne karen nå gjorde. Det ga meg et lite boost, og jeg tenkte det var kjekt at han fant det godt og nyttig å ligge der i dragsuget mitt. Tenkte jeg skulle gi ham en skikkelig tur og økte gradvis hastigheten en del. Jeg fant et godt trykk i pedalene, et trykk jeg kunne jobbe med et godt stykke tid, og holdt den der. Det gikk i god hastighet ut på Strandveien, og vi syklet forbi ganske mange underveis. På tilbaketuren var «gjesten» min begynt å puste tyngre. Jeg også, men jeg koste meg :). God gass tilbake på Strandveien og så bar det opp bakken til startområdet. Kjørte hardt der, og reduserte hastigheten da jeg så jeg var ved å miste han. Fant et nivå hvor han akkurat ble hengende bak. Da vi kom opp til startområdet hadde han åpenbart noen håndlangere stående der, for plutselig stønnet/råpte han: «Få vann, få vann, få vann …..», og vann fikk han. Karen ble med videre ut på neste runde. Tenkte at nå skulle han få lov å jobbe litt ekstra, og at denne runden skulle bli litt tøffere enn den forrige. Han ble hengende hele veien rundt til vi nærmet oss bunden av bakken. Her roet jeg ned ganske mye, og han syklet opp på siden av meg og pustet ut: «Tusen takk for turen …», hvor jeg kvitterte: «Bare hyggelig» – og begge smilte vi så vi holdt på å sprekke :). De følgende rundene ble syklet med noe lavere intensitet.
Denne lille episoden fikk meg til å flytte fokus fra både plager og trøtthet, men etterhvert som jeg var tilbake til samme «traktor modus» kom begge deler snikende tilbake – og tungt ble det. I og med det ikke var oversikt over hvor langt jeg egentlig hadde syklet, og hvor mye som gjenstod, hadde jeg mange tunge tanker med på rundene mine. Skulle jeg greie dette eller ikke? Jeg hadde på oppsettet på min sykkelcomputer satt den til å vise antall runder/omganger som jeg etterhvert syklet. For å registrere disse måtte jeg ved hver målpassering trykke på computeren for å registrere ny runde. Når jeg nevnte antall runder for teamet, fikk jeg tilbakemelding om at det ikke kunne stemme, at det var for mange, i forhold til arrangørenes tidstakning. Selv hadde vi ikke noen kontroll ut over displayet på min Garmin – og jeg ble etterhvert mer og mer i tvil om jeg hadde registrert alle rundene på enheten. Slett ikke noe godt utgangspunkt.
Smerter og søvnmangel satte mer og mer sitt spor, og jeg mistet mer og mer lysten til å sykle. Flere ganger fant jeg meg selv i å håpe på at enten kjedet ville ryke, eller noe annet ville skje med sykkelen, slik at jeg kunne få en unnskyldning for å bryte rittet. Heldigvis skjedde det aldri – og å gi seg pga. smerter eller trøtthet var aldri et alternativ. Måtte ha små stopp etter hver runde. Greide på et tidspunkt nesten ikke å holde meg på benene da jeg sto av sykkelen. Hadde så forferdelig vondt. May-Brit, kjæresten min, greide nesten ikke å kjenne igjen stemmen min. Tom i blikket kom jeg meg på sykkelen igjen og satte igang.
Trøtt, vondt, negative tanker og liten lyst til å sykle.
Da tre runder gjensto, av de 22 jeg syklet, fikk jeg beskjed om å sykle som om fanden var i hælene på meg. Målet var å sykle tre runder før kl. 09, altså før Nattløypen ble stengt og jeg skulle ut på Sluttløypen, for greide jeg det, kunne jeg ta en fjerde runde, altså en runde nr. 23, og derved få lettere for å samle inn kilometer. Fortsatt var man i den tro at jeg hadde syklet for lite og var på grensen til ikke å kunne greie kvalifiseringskravet. Var det ikke kaos i hodet mitt fra før, ja, så ble det da nå. Visste at det var fysisk umulig for meg å greie å sykle tre runder før kl. 09. Følte meg helt på gråten, for skulle det virkelig ikke lykke meg å nå målet mitt? Jeg forsøkte å øke hastigheten, men hadde så vondt, at det var nærmest umulig. Nakken, rygg, ledd, ja, hele kroppen skrek om hvile, og da den siste runden gjenstod, så jeg på klokken og visste jeg ikke kunne greie å komme tilbake før kl. 09 og få meg en runde til på Nattløypen. På vei ut på siste runden klarte jeg likevel å øke farten en god del. Vet ikke hvor jeg fikk kreftene fra og hvordan jeg fikk stengt av for smertene. Hadde bare en ting i hodet nå, og det var at om jeg ikke kom opp før kl. 09, så skulle jeg komme opp så nær som mulig, så jeg hadde mest mulig tid til å sykle Sluttløypen.
Tror jeg avsluttet Nattløypen rundt 09.05, og så var det ellers i full gang med Sluttløpen.
(Tilbake til toppen av siden)
SLUTTLØYPEN
Nattløypen var kun 2,9 km lang og gikk i en firkant rundt målområdet. startet med flat strekning et par hundre meter, hvor det ikke var mulig å komme opp i skikkelig høy fart, deretter gikk det på sykkelsti ned med et fall på litt over 20 meter. Her var hastigheten høy, når det ellers var plass mellom alle de andre deltakerne. Enda en flat strekning fulgte, hvor det var mulig å gi full gass, og til slutt måtte vi igjen opp til målområdet via samme bakken som jeg syklet 22 ganger på Nattløypen.
Da jeg startet på Sluttløypen så jeg på min sykkelcomputer at det skulle holde å ta fire runder, kanskje fem for å være på den sikre siden. Det hadde jeg 55 minutter til å gjøre – altså hadde jeg god tid. Valgte å tro at Garmin-en viste korrekt og slo meg til ro med det. Smilte bare ved tanken. På vei på andre runde ropte Kim til meg at jeg måtte få fart på benene, for jeg måtte ha hele 9 ekstra runder for å klare kvalifiseringskravet, ifølge arrangørenes tidstakning. Jeg argumenterte imot og fortalte hva sykkelcomputeren viste, men fikk svar tilbake at ville jeg sykle RAAM måtte jeg bare se å komme igang. Sådan, det var startskuddet. Følte panikken og ga gass. Kunne ikke se for meg at jeg skulle feile på målstreken. Kroppen skrek nå av smerte. Hver omgang med pedalene skar som kniver. Hadde ikke heller tid til å kle av meg de varme klærne fra natten, og nå som solen var oppe var det som å sykle i et drivhus.
Igang med Sluttløypen – og det jobbes.
Nå var det full fokus og bunn pinne. Ga alt jeg hadde – trodde jeg da. Helt inntil tre runder av de ti gjenstod. Da var jeg på nippet til å rope til Kim og Jens, at jeg ikke maktet mer enn to hele runder til, før kl. var 10:00, tidspunktet rittet sluttet av. Akkurat da jeg skulle til å åpne munnen for å gi beskjeden til karene, bestemte jeg for ikke å gjøre det likevel, og så se om ikke jeg kunne grave noe dypere. Måtte være mulig og få til det umulige. Tårene sto i øynene på meg og kroppen skrek etter pause, og da gravde jeg dypere og ga mer gass. På de to første, av de siste tre, rundene gikk det fort. Så på klokken da jeg skulle ut på siste runden og visste at det var nå det gjaldt. Jeg måtte sykle så fort og så hardt som jeg ikke hadde syklet på noe tidspunkt tidligere i rittet. Hvordan skulle det være mulig? Vet ikke helt hvordan jeg fikk det til, men jeg «fyrte den av», følte at lår og lunger skulle briste. Passerte den ene etter den andre hele veien rundt på løypen – også opp av bakken. Der ble jeg kun forbisyklet av de sprekeste. Rett etter toppen av bakken flatet det litt ut før målgang. Her måtte jeg rive ekstra i for ikke å gi etter trangen til å roe ned. Full trykk på helt til målstreken, og akkurat da den digitale klokken i målområdet viste 09:59:59 passerte jeg målstreken. Sådan!!!
Da jeg endelig fikk stoppet opp inne i målområdet var jeg heldigvis stoppet opp langs et gjerde. For da jeg klikket meg ut av pedalene og satte benene på bakken kollapset jeg fullstendig og greide ikke støtte på benene og knapt å bli hengene i armene i gjerdet. Flere ropte til meg. Jeg forsto ikke helt hvor det kom fra eller fra hvem. Plutselig sto det noen mennesker rundt meg og støttet meg opp slik at jeg holdt meg stående. Litt etter litt fikk jeg hentet meg inn og greide med støtte å bevege meg hen en plass i nærheten hvor jeg kunne sette meg.
Puha, hadde aldri prøvd noe liknende. Kunne ikke begynne å feire enda, for arrangørenes tidstakning var fortsatt helt på bærtur. Sykkelcomputeren viste dog litt over 660 km, og så galt kunne den vel ikke vise – eller kunne den? Jeg fikk snakket med en av arrangørene, Leo Finn Jensen, som jeg i 2014 syklet sammen med fra Haderslev til Paris for å se avslutningen på Tour de France. Han kunne fortelle at det var et generelt problem med tidstakningen, og at jeg bare skulle telle antall runder for de forskjellige løyper, multiplisere med de respektive løypers lengde, og så skulle summen gi det endelige resultat som arrangørene ville godkjenne. Det endte opp med en distanse på 663,8 km tilbakelagt i løpet av de 24 timene, hvorav ca. 22,5 timer var effektiv sykling. Fantastisk, jeg hadde nå kvalifisert meg til å delta i et av verdens hardeste landeveissykkelritt. Helt sykt og helt uforståelig. Jeg hadde virkelig greid det! :).
(Tilbake til toppen av siden)
Yes – I did it!
DAGENE ETTER
Etter å ha sagt ha det til Kim og Jens, som måtte tilbake til Grenaa, og til Vibeke og Morten, kjørte May-Brit og jeg tilbake til «Bed & Breakfast Middelfartvej 99» i Båring for at få oss litt søvn før turen til mine foreldre i Glesborg. Kroppen min hadde virkelig fått juling. Kjentes ut som hver en muskelfiber i lårene var avrevet. Det fikk nå være. Nå var jeg bare fokusert på å få meg litt søvn. Det tok ikke lang tid før jeg forsvant inn i drømmeland.
Da May-Brit og jeg våknet etter en time eller to var begge noe groggy. Musklene mine i lårene og resten av kroppen var nå stivnet til. Nå gikk jeg rundt som om jeg hadde gjort på meg hehe :). Måtte le litt av meg selv og hele situasjonen. Vi fikk dog pakket ferdig og gjort bilen klar til avgang. Men først måtte vi si ha det til våre hyggelige verter, Gitte og Martin, og ikke minst hunden deres, Max. Vi håper vi kommer til å treffe dem alle tre igjen en gang.
Noen få timer senere var vi i Glesborg. Nå var det virkelig alvor med tanke på smertene i lårene mine. Tålte nærmet ikke berøring av dem, og å sette meg var nå nærmet umulig. Jeg måtte stille meg hen over sofaen og dermed la meg falle og så karve meg opp i sittende stilling. Litt av et syn. Og det ble ikke bedre når jeg skulle opp igjen :).
Dagen etter var jeg på formiddagen hos Karina Vohnsen i Grenaa, som også er en del av RAAM teamet, og her fikk jeg meg en veldig, veldig forsiktig massasje bak på benene og på ryggen. Selve lårene fikk ingen lov å røre. Det gjorde godt. Etterpå fikk vi oss en kopp kaffe og litt å spise samt en drøs om selve kvalifiseringen. Senere på ettermiddagen bar det avsted til Helseklinikken i Gjerrild for å få behandling av Jørgen Larsen. Også Jørgen er en del av RAAM teamet, og også her var jeg under kyndige hender og fikk en masse god behandling som kinesisk akupunktur, øre akupunktur, banke akupunktur, laserterapi samt litt ekstra som jeg ikke husker hva heter.
(Tilbake til toppen av siden)
Også her holdt vi oss fra framsiden av lårene. Jørgen ga meg laserbehandling på baksiden av lårene, og her så han et stort blått merke etter en skade. Han spurte til det og jeg fortalte han at May-Brit hadde kommentert det etter min 400 km Brevet kort tid før rittet på Fyn. Da jeg da kjente på det gjorde det sykt vondt. Tenkte senere ikke mer på det, men kjente smerte derfra under hele kvalifiseringen. Jørgen lo litt og fortalte meg, at jeg faktisk hadde grunn til å ha vondt der, for det var en solid fibersprengning jeg hadde pådratt meg der, som jeg hadde syklet med i 24 timer og kvalifisert meg til Race Across America. Sykt, men gode tegn på at jeg tåler litt før jeg sier stopp ;). Behandling hos både Karina og Jørgen gjorde at restitusjonstiden min ble kortet betraktelig ned til kun å vare noen få dager.
På vei hjem til Ålgård og Norge – glade og tilfredse.
Hjemme på Ålgård, Norge igjen. Lørdag 11/6 var det tid for deltakelse i Nordsjørittet. Dette rittet er et MTB ritt på 90 km som går i super flotte omgivelser. Egentlig er ikke MTB noe for meg, spesielt etter jeg har begynt på ultra sykling. Men ville likevel ta turen og bare hygge meg gjennom løypen. Kjente fort at det var godt jeg ikke deltok aktivt i rittet. Kroppen var fortsatt sterkt preget av rittet i Danmark. Men i mål kom jeg og enda et ritt kunne krysses av på listen.
Helgen etterpå dro jeg ut på en 200 km Midnatt Brevet. Med meg som godt selskap hadde jeg Odd Arne Botnehagen, som jeg i 2010 syklet på lag med i Trondheim-Oslo rittet, hvor vi syklet 540 km på 15 timer og 33 minutter, og Christian Madland Furuhaug som tidligere har vært med på noen av mine lange ture. Var så uheldig å få et skikkelig strekk i muskelfestet mellom legg og bakre lår, og måtte sykle stille og rolig hjem alene de siste 15 km.
Nå var det deretter bare å slappe godt av, komme til hektene og hente seg inn, for 23/6 skulle det for alvor jobbes skikkelig hardt. Da skulle jeg nemlig sykle rittet «Jotunheimen Super Randonnée», et ritt på 600 km og ca. 10700 høydemeter på maks 50 timer. Med meg skulle jeg ha journalist/fotograf/filmmann Marius Harlem, som lager dokumentar om meg og min kamp for deltakelse i og under RAAM, samt Odd Arne Botnehagen som skulle kjøre bobilen de to skulle anvende på turen. Referat fra den turen kommer etterhvert.
(Tilbake til toppen av siden)
TAKK FOR HJELPEN …
Flere folk fortjener en stor takk for hjelpen opp til og under Xtreme Melfar 24, og dem vil jeg nevne her:
– Takk til Jens Sørensen, Kim Bach for å kjøre følgebil og bakke meg opp og oppmuntre meg når det trengtes
– Takk til Vibeke og Morten Duus (RAAM team) for diske opp med mat til turen, paviljong og masse av oppmuntring
– Takk til Karina Vohnsen Dannerfjord og Jørgen Larsen (RAAM team) for super duper behandling
– Takk til Klaus Dahl for total uvurderlig hjelp, både i Grenaa og Båring på Fyn
– Takk til BC Bikeshop, tidligere Børkop Cykler, for lån av ekstra sett med hjul
– Og til slutt takk til min skjønne kvinne som alltid bakker meg opp på en måte kun hun kan :).
(Tilbake til toppen av siden)
LINK TIL ARTIKLER
Avisartikler som beskriver min deltakelse i årets utgave av Xtreme Melfar 24 som RAAM-qualifier
– 2016-06-08 Stavanger Aftenblad: Derfor sykler Johnny 663,8 km på 24 timer
– 2016-06-12 Århus Stiftstidende: Johnny klar til løb gennem Amerika
START BILDEKARUSELL VED Å ENKELT-KLIKKE PÅ ET AV BILDENE – (Under hvert bilde i karusellen finner dere beskrivende tekst)
(Tilbake til toppen av siden)
johnnystausholm.net 