2015 – 200 km Brevet Stavanger, Kvalifisering for PBP |

FØR START
Lørdag 11/4-2015 var det tid for første kvalifiserings Brevet for Paris-Brest-Paris i august 2015. Dagen strekning var på 200 km og ruten var følgende:
Sverd i Fjell, Tananger, Sola Strand, Ogna, Orre, Salte, Ogna av Rv44, Eige, Tengesdal, Ogneland, Vikeså, Vikesdal, Ivesdal, Byrkjedalstunet, Oltedal, Ålgård, Figgjo, Sandnes, Hinna, Sverd i Fjell.
Dessverre måtte jeg bryte Brevet ca. 30 km før mål ved Sverd i Fjell. Ny Brevet må sykles.

(Bilder fra turen)

I dag hadde vi rekord i deltakere. Hvor mange eksakt vet jeg ikke, men tror det var rundt 14 personer. Noen av disse hadde erfaring med langdistansesykling fra tidligere, andre igjen hadde erfaring fra annen form for sykling ritt etc., mens noen få ikke hadde noen av delene. For sistnevnte ville turen bli noe av en utfordring. For 200 km er ganske lang, størsteparten av løypen er ganske utfordrende med bakker og fjell, og spesielt i dag var både flate strekningen på Jæren og bakker og fjell en stor utfordring. For det blåste som bare det, slik at var man ikke noenlunde trent i forkant ville man ikke greie å holde tilstrekkelig hastighet slik at tidsfrister på kontrollpostene på Ogna, Byrkjedalstunet og Sverd i Fjell kunne holdes.

Jens Glad Balchen, arrangøren av turen, sa i etterkant at hadde han visst om hvor hard motvinden ville være de første 70 km-ene ville han ha snudd løypen. Slikt er ikke til å vite helt sikkert på forhånd.

Da vi alle dro fra Sverd i Fjell skilte de raske seg raskt ut og la i vei. Jeg ble litt igjen for å se om alle kom med. Så da at flere måtte ta turen i roligere tempo og spurte dem om de kjente ruten. Det gjorde de ikke helt, så jeg sa jeg skulle bli med dem.
(Tilbake til toppen av siden)

TUREN OVER JÆREN
I forkant hadde min gode venn, Ronny Brattaas og jeg bestemt å sykle turen sammen. Dette var første gang han skulle sykle så langt. Jeg var aldri i tvil om at han skulle klare seg fint, for vi har syklet en del sammen i vinter/vår og jeg ser han er sterk på både flaten og i bakkene. Ronny ville bli med oss i det rolige tempoet.

Kort tid etter kom Jens Glad Balchen, arrangøren av turen for å se om noen trenge følge. Jeg sa til han at han bare kunne følge de raske og bruke kortest tid på turen. Han har to små hjemme, jeg har ikke det, så da var det rimeligst at han kom hjem til dem og fruen sin raskest mulig :).

Ronny og jeg dro ut på turen i lag med visst nok fem personer som var arbeidskolleger og bekjente. Eneste navn jeg fikk tak i var det danske ekteparet Astrid og søren og så Laila.

Jo mer vi kom ut fra Stavanger området og nærmet oss Sola ble vinden tøffere og tøffere å jobbe mot. Vi prøvde å finne en hastighet som passe alle. Det var ikke lett å skjerme dem for vinden, for den kom både forfra og fra siden, så det kjentes godt på alle.

Da vi kom ut på Jærens åpne sletter var hastigheten veldig lav. Til tider nede i 9-11 km/t. Vi fikk oss mye prat og hadde det kjekt, syns nå jeg, og jeg tror det bidro til at turen kanskje ikke føltes helt så tung som den kunne vært. Viktig var det ikke å ha fokus på at denne vinden ville vi slåss med helt til Ogna – ca. 70 fra Sverd i Fjell hehe :).

Vi måtte ha oss noen små stopp underveis. Viktig å sørge for at alle fikk i seg mat med jevne mellomrom. Laila sleit rimelig mye. Hun hadde på seg en ryggsekk som jeg først trodde var en ryggsekk med vann. Det viste seg at sekken var fylt med mat etc. Jeg bad henne stoppe opp og la meg sykle med sekken. Ikke rart hun sleit ekstra mye, for det kjentes som hadde hun med seg hele kjøleskapet sitt hahaha :).
(Tilbake til toppen av siden)

Uten ekstra vekten suste Laila glad og tilfreds (hehe) fram til to andre i gruppen hennes. De to, et par herremenn, var ganske spreke, tok Laila med seg og stakk i forveien. Tilbake var så Astrid, hennes mann, Søren, Ronny og jeg. Sammen fortsatte vi kampen mot vinden til vi traff Laila og de to mennene rett utenfor Nærbø.

Vi ble enige om at vi måtte prøve å øke hastigheten et par km/t for å sikre oss å komme fra til Ogna og første kontrollpost innen tidsfristens utløp. Det gikk et stykke tid, med så var det etterhvert for slitsomt for noen.

Videre sør over traff vi på Kristoffer Egeland og Johnny Jørgensen som sto i veikanten og jobbet med Kristoffer sin sykkel. Han hadde punktert to ganger innenfor ganske kort tid. Vi hjalp med å få nok luft i slangen hans og så fortsatte turen videre.

Gruppen skilte igjen lag, og Astrid, Søren, Ronny og jeg var igjen sammen. Ca. 15 km før Ogna så vi at dersom vi fortsatte med samme hastighet ville vi ikke nå fram til Ogna i tide. Ronny og jeg tilbydde Astrid og Søren hjelp til å øke farten, men de takket nei. De hadde håpet på en mer hyggelig tur og hadde ikke sett dette været komme. De takket for hjelpen og ønsket oss god tur videre, og så stakk Ronny og jeg.
(Tilbake til toppen av siden)

På vei til Ogna traff vi på Laila, som nå syklet alene. Hun jobbet godt, så vi forskøte å skjerme henne for vinden og ga henne en hånd eller to når det trengtes og var mulig. Hun sleit som en helt. Imponerende innsats, Laila 🙂

Vi rakk Ogna og kontrollposten innen tidsfristens utløp. Her traff vi igjen på noen av Laila sine venner og Kristoffer og Johnny og en bergenser som hadde tatt seg turen til Stavanger for å være med. De to siste stakk sammen med bergenseren, og Ronny og jeg ble enige med Laila og hennes to venner at Ronny og jeg bare skulle fortsette uten dem. De ville vente på Astrid og Søren, og så var de ikke helt sikker på hvilken vei de tok hjem igjen.

Som sagt så gjort. Ronny og jeg hoppet opp på hestene våre og satte avsted i et forrygende tempo.

BAKKER OG FJELL I VENTE
Videre fra Ogna fikk vi litt læ for vinden da terrenget nå ble mer kuppert. Vi fortsatte i god fart ned av Rv44, og rett før Hellvik måtte vi stoppe opp for å få på oss regnfrakke. Det var begynt å regne, og det sto ned i stenger. Ved Eige svingte vi fra Rv44. Her kom den første egentlige bakken på turen. Etter Eige kom vi til Tengesdal. Her hadde vi skiftes retning så vi nå fikk vinden i ryggen. Det gjorde godt :).
(Tilbake til toppen av siden)

Turen over Ognedal var veldig kupert men som alltid fylt med smukke omgivelser – også til tross for mørke skyer og masser av regn. Det tok ikke lang tid før vi to var i Vikeså.

Videre fra Vikeså gikk kursen mot Byrkjedalstunet og kontrollpost 2 via Vikesdal. Jeg hadde slitt med smerter det meste av turen, og de var begynt å ta til. Det kom etterhvert ikke så mye snakk fra meg mer, og Ronny la nok merke til forandringen. Ikke kjekt for han ikke å kunne hjelpe meg mot problemene mine. Eneste var bare å fortsette mot Byrkjedalstunet, hvor kaffe og lappe ventet oss. Bare det får hvem som helst til å kunne gå i kjelleren å finne fram positiv energi hehe 🙂

Framme ved Byrkjedalstunet begynte jeg å fryse skikkelig. Til tross for regnklær var jeg våt inn til skinnet. Det skyldes at jeg svetter ganske mye, og da blir man jo våt regn eller ikke regn :). Men fuktig kropp og klær og kaldt vær gjør meg kald langt inn i knoglene. Inne i restauranten skalv jeg som bare det. Og det fortsatt selv etter tre kopper kaffe. Til slutt ringte jeg til min skjønne kvinne, May-Brit og spurte om hun ville komme til Byrkjedal med tørre klær til meg.

May-Brit sier aldri nei til å hjelpe andre, og innen lenge var hun på vei dit. Etter ankomst sa hun at hun aldri har tilbakelagt de 30 km-ene så raskt som denne gangen hehe :).
(Tilbake til toppen av siden)

May-Brit så med en gang at jeg ikke hadde det godt, og insisterte på at både Ronny og jeg tok med henne hjem. Været var også forfedelig. Det regnet mer og mer og temperaturen var fallet veldig. Nå kom det litt hagel og lettere sludd. Vi takket begge nei. Hadde et mål å nå – å komme til Stavanger og få fullført kvalifiseringen.

I tørre klær var det nå slutt med en time med skjelving. Det gjorde godt. Ronny og jeg dro videre i full fart inn til Dirdal. Vi tok korte føringer for å holde så høy fart som mulig uten å slite oss ut, og i løpet av 1, 2, 3 var vi i Dirdal.

På veien opp av bakken på utsiden av Dirdal tunnelen gikk det galt for meg. Plutselig ble mine smerter så ekstreme at jeg bare skrek skikkelig høyt. Det var helt forferdelig. Greie såvitt å holde gang på sykkelen opp av bakken. Ronny foreslo vi stoppet opp, men jeg takket nei. For jeg kjente at stoppet jeg nå kom jeg ikke igang igjen.
(Tilbake til toppen av siden)

De neste 15-20 km var et sant helvete. En knapp kilometer før Berge, ca. 6 km fra Ålgård, greide jeg ikke mer. Ronny ringte etter sine kone, Vibeke B. A. Brattaas, som i løpet av et mikro sekund var der med en varm bil for å hente meg og sykkelen. Det gjorde godt, For det var så galt at jeg sleit med hver eneste steg jeg tok. Iskalde var både Ronny og jeg blitt, for siden bakken opp fra Dirdal hadde jeg ikke greid å ha noe særlig fart på sykkelen, slik at vi begge ble kalde. Og med temperatur rundt 1-2 grader, mye regn, sludd og hagel, skal det ikke mye fantasi til å forstå at det var tøft.

Men enda tøffere var han Ronny. Han var rett og slett dagens helt. Han insisterte på å fullføre, til tross for at også han skalv så han slet med å snakke, og fullføre gjorde han jammen. I samme omgang fikk han med seg min bil hjem fra Sverd i Fjell.

For mitt vedkommende fullførte jeg ikke 200 km-eren. Manglet kun 30 km. Synd. En ny 200 km kvalifisering skal sykles, da er det bare å se når det blir mulig :).

Mange mange takk til min May-Brit som brakte meg tørre klær, Vibeke som hentet meg hjem og Ronny som hentet bilen min. Herlig med gode venner :).
(Tilbake til toppen av siden)

Bilder